Kjennetegn | 1950

Pris kr. 0,50, 20 sider i hvert nummer fra 1 – 9, pris kr. 075, 36 sider fra nr. 10, 12 utgaver.

De første 9 numrene dette året følger stort sett den samme oppskriften fra året før, det vil si at de inneholder en Barks 10-sider pluss diverse små-serier fra en halv side til to sider. Fra nr. 10 skjer det en viktig endring dog, da sidetallet øker fra 20 sider til 36. Dette medførte først og fremst at serier som Lilleulv nå endelig kunne vises i det norske Donald-bladet også, noe de hadde vært gjort helt fra starten av i Danmark og Sverige. Det norske bladet ble dermed nå mer likt det bladet som kom i våre naboland, men pussig nok opererte man ikke med de samme små-stripene i utgivelsene Donald Duck og Anders And. Det norske bladet hadde vært mindre enn bladene i våre naboland på grunn av papir-rasjoneringen. Denne rasjoneringen ble faktisk ikke opphevet før i 1953, så jeg vil tro at forlaget må ha fått spesial-godkjennelse for å kunne gjøre denne endringen.

Samtidig som at sideantallet ble utvidet, steg også prisen fra 50 øre til 75 øre. Dette utgjør et prishopp på 50%, noe som er det største prishoppet i bladets historie.Nyheten blir nevnt på baksiden på nr. 9

Også denne årgangen inneholdt hvert blad også en tekstet fortelling ved siden av selve tegneseriene. Disse fortellingene har jeg ikke tatt hensyn til når jeg introduserer nye karakterer etter hvert som de opptrer.

Til jul dette året kom det første spesialheftet fra Disney i handelen. Dette var tegneserie-versjonen av Askepott. Denne typen hefter blir ikke omtalt på denne nettsiden, da jeg holder meg til kun de vanlige utgivelsene. Legg merke til at i reklamen for heftet så påstås det at Walt Disney tegnet det, men i virkeligheten var det Dan Gormley. Den norske versonen var også sterkt nedkuttet, da denne var på 33 sider, mens originalen var på 48.

I nummer 7 dette året får vi den sensasjomelle opplysningen at Mikke Mus bor i Oslo(!). I Statene var det allerede et etablert faktum at Donald & Co bodde i Duckburg, mens Mikke & Co bodde i Mouseton, og i den norske versjonen skulle etter hvert alle bo i Andeby. I 1950 så var det viktig å gi inntrykk av at handlingen foregikk i Norge, og siden Andeby ikke var et begrep ennå, så ble det altså Oslo.

Også dette året får vi treffe en rekke nye karakterer. Den første av disse får vi i nummer 1. Dette er den flygende elefanten Dumbo, og samtidig får vi også treffe more hans, fru Jumbo, og vennen hans, musen Tim. Dumbo var den femte animerte filmen som Disney lagde. Den kom ut i 1941 og allerede samme år tegnet Irwing Tripp tegneserie-versjonen av filmen. Det var dog først fra 1944 at figuren begynte å opptre mer regelmessig i bladene. De fleste kjenner nok historien om elefant-ungen som ble latterliggjort for sine store ører, men som kunne bruke ørene til å fly. Historien vi får presentert i dette nummeret er tegnet av Tony Strobl, og er en søt liten to-sider det Dumbo ikke vil bade, men moren hans fanger ham i en håv mens han flyr, og putter ham i stampen.
I samme nummer dukker også to andre nye figurer opp som skulle bli ganske mye benyttet i bladet i årene fremover. Dette er ekornene Snipp og Snapp. På originalspråket heter de Chip ‘n’ Dale, og navnet kommer opprinnelig fra den kjente møbel-designeren Thomas Chippendale. Figurene ble laget i 1943 for korte tegnefilmer, og i mange av disse filmene lager de problemer for Donald Duck. I likhet med mange andre karakterer som startet i tegnefilmer, ble også Snipp og Snapp etter hvert faste figurer i tegneseriene, og i en periode hadde de faktisk også sitt eget blad i Statene. Den første tegneserien med dem ble laget i 1946. Denne ble tegnet av Don Gunn og kunne leses i nr. 5/1951 i det norske baldet. Historien vi får presentert i nr. 1/1950 ble tegnet av Harvey Eisenberg.
I nummer 4 dukker nok en ny karakter opp, men denne skulle aldri bli så mye benyttet i det norske Donald-bladet. Dette er Busse, valpen til Bolivar. Figuren ble skapt av Bob Karp og Al Taliaferro, og opptrådde i en håndfull striper laget av denne duoen. Den første ble publisert den siste dagen i 1945. Han opptrer også i den morsomme Barks-historien ‘Gamle Kjærlighetsbrev’ som vi første gang kunne lese i nr. 5/1951, men det kan diskuteres om dette virkelig er den samme hunden.
I samme nummer dukker nok to nye karakterer opp som også har sitt opphav i en tegnefilm. Jeg snakker her om Trampe og Uglen, som begge var figurer i filmen om Bambi fra 1942. Tegneserie-versjonen av filmen ble laget som avis-stripe av Merrill De Maris og Bob Grant det samme året, og året etter lagde Carl Buettner en lang tegneserie der Trampe møter de 7 Dverger, en historie som dessverre ikke er utgitt i Norge, da Buettner var en fantastisk dyktig tegner. Etter dette dukker figuren jevnlig opp, og historien vi kan lese i dette nummeret er fra 1949 og er tegnet av Tony Strobl.
I nummer 8 dette året dukker en ny Barks-figur opp for første gang i historien ‘Rubinjakten’. Dette er Dommer Ugle, som nok ikke er blant Barks meste kjente figurer, men han dukker likevel opp med jevne mellomrom. Som navnet sier, så er han en dommer, og en ganske streng sådan. Han utstråler stor autoritet, og er selvsagt fremstilt som en ugle, da dette også skal indikere at han er svært klok.
I nummer 10 dukker enda to nye figurer opp som aldri ble så mye brukt, men som dukker opp i enkelte historier. Dette er den katte-lignende hundefangeren, samt hunden Dinah, som er Plutos kjæreste. Begge dukker opp i en 1-sider laget av Bill Walsh og Bill Wright. Hundefangeren er opprinnelig laget av Walsh, og den første stripen ble publisert i 1945, og i løpet av de neste årene benyttet Walsh figuren jevnlig. Dinah ble også laget av Walsh i 1946, og han fortsatte jevnlig å lage en håndfull striper med denne figuren de kommende årene.
I samme nummer dukker det også opp flere andre nye karakterer, og disse skulle bli mye benyttet i det norske Donald-bladet i årene fremover. Jeg snakker her om Lilleulv (opprinnelig kalt Vesleulv), Storeulv, og De Tre Små Griser. Storeulv heter egentlig Zeke Midas Wolf, og sammen med grisene, så dukker disse figurene første gang opp i tegnefilmen ‘Three Little Pigs’ fra 1933. De fleste kjenner nok denne klassiske filmen der ulven forsøker å fange grisene ved å blåse ned husene til grisene, noe han enkelt klarer med de skrøpelige husene til de to yngste grisene, men kommer til kort når han skal blåse ned huset til den eldste (og klokeste) grisen, som har laget huset av solide murstein. Også sangen ‘Who’s Afraid of the Big Bad Wolf?’ er nok kjent for de fleste. Da denne filmen ble veldig populær, ble også flere filmer med disse karakterene laget. I en av disse filmene har ulven også tre sønner. Disse ble senere redusert til bare en sønn, og i motsetning til faren, er denne ulven snill, og han er venn med grisene. Dette er ulven som vi i tegneseriene ser som Lilleulv (eller Vesleulv). I 1936 dukket ulven og grisene opp som tegneserie for første gang (søndags-striper), og her får vi også se alle de tre sønnene til Storeulv. Denne er skrevet av Ted Osborne og tegnet av Al Taliaferro. Etter hvert skulle det dukke opp flere slike striper, men det var først i 1945 at ulvene og grisene skulle dukke opp i et tegneserieblad (WDC). De første historiene var stort sett skrevet og tegnet av Carl Buettner, som gjorde en veldig god jobb her. I disse seriene har Storeulv bare en eneste sønn dog, og han er snill, selv om han på originalspråket kalles Li’l Bad Wolf. Historien vi får i dette nummeret er fra 1949 og er laget av Gil Turner, som også gjør en god jobb.
I nummer 10 dukker også enda flere av skogens skapninger opp for første gang. Dette er Langøre, Bamse Brakar, Mikkel Rev og Kong Løve, og historien blir presentert av Onkel Baldus. Baldus er egentlig Uncle Remus og dette var en karakter skapt av Joel Chandler Harris, og i bøkene hans så presentere Remus historier basert på gamle folke-fortellinger fra den mørkhudete folkegruppen i sørstatene på 1800-tallet. Figurene som er nevnt her, er gjennomgangs-figurer i disse fortellingene. I 1946 så laget Disney-konsernet musikalen ‘Song of the South’ basert på disse fortellingene, og dermed var det også fritt frem å begynne å produsere tegneserier med disse figurene, først som avis-striper og deretter som historier i egne blader. Den første av disse var skrevet av Chase Craig og tegnet av Carl Buettner og historien het ‘De Tar-Baby’, en historie direkte basert på deler av musikalen. Dessverre er denne ikke kommet på norsk, og dette er synd, for historien er faktisk meget underholdende. Historien vi får presentert i dette nummeret er fra 1947 og er skrevet av Chase Craig og tegnet av Paul Murry.