Det første høydepunktet dette året, kommer først i nummer 5 med denne 10-siders Barks-klassikeren. Historien foregår i et heseblesende tempo, og her harsjelerer egentlig Barks med såkalte pakketurer, der all verdens severdigheter skal oppleves på kortest mulig tid. Dette opplegget passer selvsagt Donald meget dårlig, og leserne kan ikke gjøre annet enn å føle med denne stakkars and som fortvilet forsøker å nå igjen reiseselskapet sitt som holder et meget stramt tids-skjema. Samtidig har Barks lagt inn en såkalt 'running gag', der en meget fet dame stadig vekk blokkerer veien til Donald, slik at det blir umulig for ham å komme forbi og rekke igjen følget sitt. Dette er blitt en meget underholdende historie som vi godt kan få et gjensyn med snart i bladet.
Lang, morsom historie tegnet av Tony Strobl. Donald er barnefotograf, men ønsker å utvide horisonten ved å fotografere en solformørkelse som skal være i det fjerne landet Fjernistan. Han klarer å overtale Skrue til å sponse reisen dit, da bildet av solformørkelsen vil være god reklame for Skrue. Betingelsen er at det skal være bilde av en pen pike på bildet sammen med solformørkelsen. Donald og guttene reiser, og vel fremme får de høre en trubadur som synger om den vakre prinsessen Solsikke (nei, det er ikke søsteren til Hiawatha). Kongen lar seg lett overtale til å la datteren bli med, men overraskelsen blir stor da det viser seg at prinsessen ligner 'en sekk med vasketøy', for å sitere Donald. Trubadurene tør ikke si noe negativt om prinsessen, for da blir det 'skvik', noe som har noe med vedkommendes hals å gjøre. Bilde av prinsessen blir sendt til avisen til Skrue, og da Skrue får se dette, bestemmer han seg for å reise til dette landet for å ordne opp. Det hele ender med at både Donald og Skrue klarer å fornærme prinsessen, og blir staffet med 'skvik', noe som viser seg å vøre en rund treplate som blir festet som en krage rundt halsen til 'forbryterne'. Det blir ingen bilde av solformørkelsen, og vel hjemme i Andeby, bestemmer Donald og Skrue seg for å jukse til et bilde ved hjelp av en lyspære. Bløffen blir avslørt, da man på bildet, ved hjelp av forstørrelsesglass, kan lese ordene '100 watt', og Skrue blir dermed gjort til latter. Dette er en riktig hærlig historie med mye lun komikk, en type historie som dessverre ikke lages lenger.
Nok en Barks 10-sider som beviser at han har funnet tilbake til den gamle formen. Den føyer seg inn i rekken av 'ekspert-serier', der Donald har et fag som han behersker til det fullkomne, men som ofte likevel ender i katastrofe. Det blir dog ingen katastrofe denne gangen, og Donald er på høyden hele tiden, noe som gjør historien bare enda friskere. Historien innledes med en del merkelige frisør-oppdrag; en mann som betegner seg som en kloss, blir klippet nettopp slik, hele Y-landslaget blir klippet i rekordtid ved hjelp av barbermaskin og rulleskøyter, og urolige småbarn blir beroliget med lesestoff inneholdende 'velvære- og drømme-pulver'. Dette er bare noen få eksempler, da historien inneholder en rekke bisarre eksempler på hva Donald kan utrette i sitt fag. Problemene dukker opp når det kommer sirkus til byen, og den store gorillaen klarer å rømme. Selvfølgelig dukker den opp ved frisørsalongen til Donald, og i sin naivitet tror Donald at gorillaen er en av sjauerne ved sirkuset! Goriallen havner i frisør-stolen, og ved å bruke noen av triksene sine, klarer Donald å barbere gorillaen. Da gorillaen etterpå ser seg selv i speilet, farer han hylende tilbake til sirkuset. Sirkusdirektøren blir ikke blid når gorillaen kommer tilbake, da en sirkus-gorilla bør se fryktelig ut, ikke som en 'kake-mons' (direktørens egne ord). Donald derimot, er mest opptatt av at han ikke fikk betaling av 'sjaueren', og går til sirkus-direktøren for å få oppgjør. Direktøren skjønner at det er Donald som har skylden, og kaster seg over ham, men ved hjelp av det før nevnte pulveret, klarer Donald å overvinne ham. Donald truer nå med å klippe av direktørens mustasjer, som han er meget stolt av, hvis ikke Donald får pengene sine, samt gratisbilletter til sirkuset.
En ypperlig historie som også kan leses i nr. 34/85.
Som nevnt så er det (nesten) ikke fortsettelseshistorier dette året. Til gjengjeld får vi presentert noen lange historier i sin helhet enkelte nummer. Dette er tilfelle her med denne lange Barks-historien. Dette er kanskje ikke blandt de mest kjente av Barks lange fortellinger, og er nok heller ikke blandt de beste. Dette betyr derimot absolutt ikke at historien er dårlig. Det er nok en gang Skrue mot B-Gjengen, og denne gangen begynner historien med at B-Gjengen allerede er blitt ustyrtelig rike. Dette ergrer Skrue meget, og han er sikker på at B-Gjengen har gjort noe ulovlig. Dette blir senere bekreftet når han kjenner igjen en av sedlene han får som vekslepenger på en kafe. Han forsøker å konfrontere B-Gjengen med dette, men kommer ingen vei. Samtidig har Ole, Dole og Doffen funnet opp et superklister, og da Skrue klistere pengene deres fast i hendene deres (slik at pengene ikke kan sløses bort), er det nesten umulig å få dem løs igjen. Det viser seg at B-Gjengen har klart å robbe Skrue ved å bruke en slags støvsuger ned gjennom en luftekanal i bingen. Guttene finner på den smarte ideen å bruke klisteret på Skrues penger, og når skurkene stjeler disse, blir alt klistret fast i hverandre, og skurkene blir dermed lett å fange. Den morsomste delen av historien, er kanskje skildringen av hvordan B-Gjengen bruker den nye rikdommen sin, blandt annet så bader de i et gedigent badebasseng, fylt med parfyme til 10 kroner dråpen. I denne scenen har B-Gjengen bar overkropp, og da ser vi at nummerne deres (176-617 osv), faktisk er tatovert på kroppene deres. Morsomt poeng!
Barks 10-sider. Dolly er blitt kåret til misteltein-prinsesse, og det blir arrangert billøp der det er om å gjøre å bli førstemann å kjøre til en gammek eik for å hente en misteltein der. Vinneren får nemlig lov til å kysse prinsessen under mistelteinen. Mange ønsker å delta i billøpet, også Donald og Anton, men da de andre deltakerne klarer å sabotere bilene til hverandre, er det bare Donald som kommer seg avgårde. Så gjør Donald sin store tabbe, han kaster et tyggis-papir på veien, noe som blir oppdaget av en nidkjær politimann. Han får bot, og får beskjed om å betale forelegget til en dommer 3 km unna den gale veien. På vei til dommeren tar Donald seg en brus, men på grunn av en veps kommer han til å miste flasken på veien, noe som fører til at dommeren som tilfeldigvis kjører rett bak ham punkterer. Dommeren klarer å ta nummeret på bilen til Donald, og da han skal til å skifte dekk, oppdager han alt søppelet i veikanten. Hans allerede dårlige humør blir da enda verre, og det blir ikke bedre da Donald møter dommeren senere, og det blir oppdaget hvem som har skyld i punkteringen. Dommeren blir faktisk så rødglødende av raseri, at parykken hans tar fyr! Dommeren dømmer Donald til å plukke opp alt skrotet langs hele veien. Imens begynner Dolly å bli utålmodig over at Donald ikke dukker opp, og da Anton vinner billøpet og forteller at Donald bare gikk og daffet i veikanten, blir hun så rasende at hun kjører bort til Donald og river i stykker diplomet hun hadde skrevet og kaster dette i veikanten. Dette oppdager politimannen som passer på Donald, og Dolly må dermed dele Donalds straff. Dette har faktisk hverken Donald eller Dolly noe imot, da de faktisk klarer å ha det morsomt samtidig som de plukker boss, mens Anton må ta til takke med å kysse hun som ble nummer 2 i konkurransen, og hun er så høy at han må bruke stige for å rekke opp! Morsomt!
Nok en utnerket 10-sider fra Barks, og denne gangen harsjelerer han med begrepet reklame, og at denne ikke alltid holder hva vi tror den lover. Donald ønsker seg en tomt i Soleie-dalen, noe som kan kjøpes for 300 kroner (anno 1964). I følge reklamen, vil tomten gi eieren en fjær i hatten, den ligger et steinkast fra nærmeste by, det er båtliv, fiskemuligheter og jakt, og det er fin jord. Donald lar seg til slutt overbevise, og kjøper en tomt, vel vitende om at loven beskytter kjøperen, slik at reklamen må holde det den lover. Det viser seg derimot at eiendommen bare er en grus-haug, og da Donald går til advokat og politi for å få hevet kjøpet, viser bare selgeren ham at reklamen holdt ord, for fjæren i hatten var en gammel sofa-fjær som lå der, i en liten pose kunne man finne fin jord, et steinkast unna lå en utdødd, falleferdig by, man kunne fiske ved å putte på penger på en automat, som førte til at et lite basseng med båt og fisk viste seg, og man kunne jakte på ulver. Donald ser seg slått, men for å få pengene igjen, selger han tomten til en annen mann, ved selv å bruke de samme argumentene som lurte ham selv. Den nye eieren tar derimot ikke lureriet så fint, og gir Donald en omgang juling. Donald er ikke glad over det som har skjedd, og bestemmer seg for å gi pengene han fikk tilbake til Ole, Dole og Doffen, da han så at disse hadde blitt litt forsømte. Guttene bestemmer seg for å gjøre Donald glad, og det hele ender med at de kjøper tilbake tomten fra han som Donald solgte til. Da Donald oppdager dette, klikker det helt for ham, og han farer avgårde og begynner å sloss med de to andre selgerne. Fin fortelling, og Barks viser oss også litt om hvordan moralen kan være blant folk. Ingen liker å bli lurt, men har ofte intet imot å lure andre istedet.
Herlig serie med Langbein, tegnet av Paul Murry i 1958, en serie som riktig viser hans rette personlighet. Langbein skal være barnevakt for Ferdinand, og han har med seg familiealbumet sitt, uten at dette interesserer sistnevnte noe spesielt. Langbein forteller om bestefaren sin som holdt skansen mot indianerne på en kraterhøyde, og fikk dem til å overgi seg uten at et eneste skudd ble løsnet. For en gangs skyld virker det som om Langbein vet mer om en historisk begivenhet enn det Ferdiand gjør, og han bestemmer seg for å vise gutten hvordan det hele skjedde ved å kjøre til plassen der det hele hendte. Der treffer de etterkommerne av indianerne fra den gang, og disse bestemmer seg for å ta hevn over det som skjedde den gangen for lenge siden, og jager våre venner mot kraterhøyden, der de kan gjemme seg blandt noen store steiner som er samlet i midten. Langbein forteller at måten bestefaren klarte å holde skansen, var ved å kaste steiner over krater-ringen, slik at indianerne ble truffet av disse, men han oppdager snart at steiner i passende størrelse for lengst er oppbrukt, så han bestemmer seg for å bære bort en stor stein å slippe den på tåen til høvdingen, slik at han vil overgi seg. Selvsagt havner steinen på Langbein sin tå i stedet, og han må hinke tilbake til gjemmestedet. Da oppdager Ferdinand at steinene inneholder et ukjent grunnstoff som han mener kan blir verdifult, så til indianernes store glede, overgir han (og Langbein) seg. Mens Ferdinand forteller indianerne hvordan de kan bli rike, er Langbein lei seg fordi han ikke klarte å holde skansen slik bestefaren hadde gjort. Rett etterpå oppdager han noen babyer som hyler, og han tilbyr seg å passe disse, for på den måten kunne han likevel si at han holdt skansen selv om han var omgitt av hylende indianere.
Ja, selv en Pluto-historie kan være morsom, bare den er gjort på riktig måte, og her er det spesielt tegningene til Paul Murry som gjør denne historien til et høydepunkt. Historien ble laget i 1956, mens Murry var på sitt beste. Pluto får ikke være med Mikke og nevøene på biltur, men lurer seg med likevel. Da Mikke&Co stopper ved en kafe, oppdager Pluto en katt, og begynner å jage denne. Nå følger en stor leteaksjon for å finne hunden igjen, mens Pluto får sitt å hanskes med da det blir utlovt en belønning for å finne ham, og mange forsøker å fange den. Til slutt må Mikke og nevøene gi opp letingen for dagen, og tar inn på et motell for å overnatte, men før de får inkvartert seg, oppdager Pluto eierne sin, og legger seg til å sove på motell-rommet til stor overraskelse for de andre når de finner ham. Mange morsomme situasjoner underveis her.
En historie med Langøre (eller Kalle Kanin som han kalles her), kan det være noe høydepunkt? Jo, når historien sprudler slik som denne gjør, og er tegnet av Paul Murry anno 1958, så blir denne faktisk riktig fornøyelig. Historien viser også personlighetene til figurene i historien godt; Langøre som den oppfinnsomme, men likevel lettlurte, Mikkel som den slue, og Bamse som den enfoldige. Historien er som følger: Langøre løper i full fart forbi Mikkel og Bamse som sitter under et tre, men blir forbauset over at Mikkel ikke begynner å jage ham. Mikkel forteller at hans jaktdager er over, og at Langøre er alt for rask for ham. Her får vi se en litt spesiell side av Langøre, for han blir faktisk ganske fortvilet over dette, da denne jakten har vært en familietradisjon gjennom lange tider, faren til Mikkel jakten på faren til Langøre osv. 'Hva vil folk si?', utbryter han. Det går faktisk så langt at Langøre tilbyr seg å sette ned farten, slik at det skal bli enklere for Mikkel, men da han gjør dette, kaster Mikkel seg over ham. Mikkels snedige plan lyktes! Tiden er inne for Langøre å finne på noe lurt, og selvsagt får han en god ide. Han sier at det er heldig for Mikkel og Bamse at han nettopp har tatt seg en drikk av den hemmelige ungdomskilden sin, slik at han er mørere enn noen gang. Bamse lar seg selvsagt lure, og da Mikkel forsøker å protestere, får Mikkel seg en real trøkk av kompisen sin. Langøre sier at han skal vise Bamse veien til kilden, en vei som blir ganske strevsom for Bamse.Når han derimot har tenkt seg gjennom et tornekratt, har Bamse fått nok, men Langøre forteller ham at det er der inne han bor og har muggen med vann fra kilden. Langøre er bundet fast med et tau, og Bamse foreslår at Langøre kan gå å hente krukken, så kan Bamse dra han ut etterpå. Det er da Langøre kommer med sin spydige bemerkning til Bamse: 'Det var et lurt påfunn! Du er jammen like gløgg som en bavian, og dobbelt så pen', noe Bamse blir riktig smigret over. Lnagøre får tak i en tom kanne som han klarer å lure noen sinte bier ned på. Bamse drar ham ut igjen, og tar seg en drabelig støyt. Han får seg en skikkelig overraskelse, og farer avgårde i full fart, noe Mikkel får øye på. Ut fra farten til Bamse, tror Mikkel at det virkelig er en ungdomskilde han har fått smake, og han bestemmer seg for å kjøpe kilden av Langøre. Langøre tar pengene, og viser Mikkel et hull i bakken som visstnok skal være kilden. Mikkel skynder seg å sette opp et skilt med 'Fordring Mikkel', som betyr at nå er han eieren. Hullet viser seg derimot å være en geysir som har utbrudd hvert sjette minutt, og selvsagt blir Mikkel overrasket av et av utbruddene, og blir ganske mørbanket av dette. Det hele slutter med at Mikkel og Bamse igjen sitter under det samme treet, denne gangen med fullt av bandasjer, mens Langøre kommer forbi på en ny scooter, kjøpt av pengene han fikk.
Barks-historie med Petter og Anton i hovedrollene. Petter skal til å spise formiddagsmaten sin, en Petter-burger, bestående av rundstykke med fiskekake, peanøtter, løk og sennep, da Anton kommer forbi og forlanger å få en oppfinnelse som gjør at han kan temme en vill bjørn. Dette fordi Anton ønsker å bli valgt til Lykkeprins i hestesko-losjen. Petter mikser sammen en blandig som skal på Anton til å smake avskyelig, og etter å ha dynket ham i denne, kaster Petter ham inn i et bjørnehi. Middelet virker og bjørnen blir from som et lam, men da den oppdager Petter, farer den løs på ham, for han har ikke tatt middelet. Bjørnen tar et godt tak i beinet til Petter, og i desperasjon forsøker Anton å helle middelet over foten til Petter, men til bjørnens store glede, tar Anton ketchup, majones, kryddersaus og sennep i stedet. Til slutt er det Lille Hjelper som klarer å lage et middel som får bjørnen til å sovne. Bjørnen blir brakt til losjen, men medlemmene her blir ikke så veldig imponerte, siden bjørnen sover. Bjørnen blir vekket og begynner å jage alle som er der. Anton skal forsøke å stoppe bjørnen, men oppdager nå at virkningen av middelet er forsvunnet. I siste liten får bjørnen snusen i Petters burger, og jafser i seg denne istedet. Alle synes Anton har vært heldig, og han blir kronet til Lykkeprins, og Petter må lage ny burger for å lure bjørnen vekk fra lokalet. Mange morsomme situasjoner her!
Fordelen med ikke å ha fortsettelses-serier, er at i noen nummer blir lange Barks-klassikere presentert i sin helhet. Dette er et slikt nummer, og her møter vi Barks på sitt beste. Nok en gang er det Magica som er den store trusselen, og denne gangen virker hun mer mektig enn noensinne, da hun har selve naturelementene på sin side, orkaner, lyn og torden, kometer, meteorer og mer. Skrue og nevøene har sin fulle hyre med å avverge all de kraftige angrepene på pengebingen, men klarer å holde skansen, til Magicas store fortvilelse. I kampens hete velter et glass med blekk over hodet til Skrue. Han fjerner blekket, men bestemmer seg for å beholde en liten flekk i nakken som minne om dagen. Magica skifter taktikk, og klarer å lure Skrue&Co til å tro at hun har gitt opp, og reist hjem. Hun tryller seg om til en statsråd Skrue skal møte, og klarer å lure ham i en felle. Magica hypnotiserer Skrue til å fortelle henne kombinasjonen til låsen for pengebingen. Han forteller henne også at nevøene hans bare vil lukke opp for ham selv, og dermed forvandler Magica seg om til å ligne på Skrue. Det er i denne episoden vi får vite at Skrue er 99 cm høy, og har de vitale mål 32 - 36 - 55. Magica (som Skrue) skynder seg til pengebingen, og nevøene lukker opp, men synes det er litt merkelig at 'Skrue' har fått tak i Magicas veske og tryllestav. De blir enda mer mistenksomme da 'Skrue' henter lykkepengen og forteller at han har funnet et trggere sted for den. Til slutt oppdager guttene at 'Skrue' mangler blekkflekken i bakhodet. Magica er avslørt, og en voldsom kamp begynner. En av guttene klarer å få tak i tryllestaven. Magica klarer å vinne over Donald, og får tak i mynten. Hun farer av gårde etter gutten, for å få tak i staven. I mellomtiden har Skrue kommet til seg selv, og akkurat da hun klarer å innhente gutten, klarer han ha nappe lykkepengen fra Magica. I alt oppstyret, klarer da nevøen å knekke tryllestaven til Magica i små biter, og endelig er trusselen over for denne gang.
Dette er en gammel historie tegnet av Bill Wright allerede i 1949. Dette er kanskje ikke noen stor klassiker, men Wright klarer å lage den rette stemningen rundt denne serien, og den har absolutt en viss sjarme. Mikke og nevøene er på en seilbåt da de blir overrasket av et uvær. De klarer å ta seg inn til en øy med et fyrtårn, og der møter de ingen ringere enn Svarte-Petter som påstår at han er blitt hederlig. Petter forteller at øyen tidligere ble brukt av sjørøvere til å grave ned skatter, og guttene overtaler Mikke til å bli værende på øya, slik at de kan leke sjørøvere og grave ned en skatt. Skatten er en kiste med flaskekapsler som Tipp og Topp har samlet på. Mens de skal grave ned 'skatten', finner de utrolig nok en ekte skatt, men uten at Mikke&Co er klar over det, har Svarte-Petter sett hendelsen. Når de kommer tilbake, oppdager de at Svarte-Petter har sunket båten deres, og han tvinger nå Mikke og guttene til å arbeide for seg. De planlegger å rømme med motorbåten til Petter om natten, men før de kommer så langt, oppdager de at han har stukket av i båten, og tatt skatten med seg. Han har også ødelagt radioen, slik at de ikke kan anrope etter hjelp. Det er da Mikke får den gode ideen å signalisere ved hjelp av fyrlykten og et par persienner. Slik kan han lage morsesignaler som blir sett på land, og på denne måten blir en overrasket Svarte-Petter fanget. Denne historien kan også leses i nr. 10/2001.
Morsom Pluto-historie som Murry tegnet i 1956. Pluto ligger og sover ute i hundehuset sitt, da en flygende tallerken fra planeten Pluto lander i hagen deres. Romvesenene ser selvfølgelig ut akkurat som vår egen Pluto, og de besøkende tror at han er et 'menneske' på denne planeten. Da de oppdager huset til Mikke, som er mye større enn Pluto sitt, tror de at kongen på planeten vår bor der. Masse morsomme forviklinger når Mikke oppdager romvesenene, og tror at disse er Pluto (han ser aldri flere enn en om gangen), og de besøkende reiser til slutt hjem i frustrasjon over at de blir behandlet som hunder på denne planeten.
I nummer 48/83 kan vi se en forside som er basert på denne historien. Denne ble tegnet av Tello.
Historie tegnet av Tony Strobl. Dolly er leder for Meisene (speiderklubb for jenter), og klubben trenger penger til klubbhus. De bestemmer seg for å bake småkaker for å selge dem til rike forretningsfolk, og her kommer selvsagt Skrue inn i bildet. Han har derimot ikke noe lyst til å gi ut penger på kaker, men da han har litt dårlig samvittighet over å si nei, sier han at han vil forære klubben et hus de kan bruke som klubbhus, et hus som bare har brakt Skrue utgifter. Huset viser seg å være riktig forfallent. Dolly og jentene begynner å pusse opp, men i mellomtiden får Skrue vite at det er oppdaget olje på eiendommen. Han vil ikke fortelle dette til jentene, men tilbyr å bytte huset i et som er bedre, noe de sier nei til, da de er blitt glad i huset. Komikken begynner når Skrue forsøker å skremme bort Dolly&Co, uten at dette lykkes, og til slutt innrømmer Skrue at det er funnet olje der. Problemet lar seg derimot lett løse, da det er plass til et oljetårn i hagen, samtidig som jentene fortsatt beholder huset.
Nok en bra historie tegnet av Strobl (forfatter ukjent). Donald og guttene er i Egypt for å inspisere Skrue-Sfinxen (!), en sfinx som manglet utforming, så Skrue fikk den til å ligne på seg selv (Dette må vel være toppen av forfengelighet!). Donald&Co oppdager at Skrue har benyttet sfinxen til å lagre penger. Pengene er faktisk tullet inn i stoff, slik at de ligner mumier. Samtidig leser Skrue i avisen at B-Gjengen har rømt og satt kurs for Egypt. De kommer selvsagt til sfinxen, for de skjønner at en sfinx med Skrues hode, må inneholde penger. Donald og guttene ser at B-Gjengen kommer, og forkler seg som statuer for ikke å bli oppdaget. Dessverre så går ikke dette så bra. For å unnslippe, dukker de ned i en dyp brønn, og B-Gjengen følger etter. Til slutt klarer skurkene å fange Donald&Co, og vil ha dem til å røpe hvor pengene er. Etterhvert skjønner B-Gjengen at det må være noe inne i mumiene, men da de nøster dem opp, blir overraskelsen stor da det viser seg at det er politimenn inni dem. Skrue og politiet klarte å komme til stedet mens B-Gjengen jaktet på Donald og guttene.
Endelig en Barks-klassiker igjen. Donald jobber som gatefeier, en jobb han ikke er særlig fornøyd med. Så oppdager han at det finnes en 'tenke-maskin' (ved navn Nutte) som finner ut hva han duger best til. Donald vil selvsagt forsøke dette, men svaret blir nedslående, da maskinen svarer 'gatefeier'. Donald vil heller være sjøfarende handelsfyrste, og vil reise avgårde med en last til eskimoene. Ifølge guttene er det 3 veier til sjøs, styrbord, babord, og over bord, og donald velger den siste. Skipet har gått lekk, og årsaken er at makkene som eskimoene skulle bruke som agn, var skips-mark, noe som er alle skips-skrog sin fiende nummer 1. Donald gir ikke opp. Han ordner skipet igjen, og seiler avgårde med en annen last til eskimoene. Etter mye strabaser når de frem, og det viser seg at lasten er parfyme, noe som ikke interesserer eskimoene i det hele tatt. Deres parfyme lages bare av hvalross-spekk. Like etter sprekker alle parfymeflaskene på grunn av kulde, men eskimoene finner ut at de kanskje kan lage smykker av det pene glasset, så de bytter mot et lass med reinsdyr-smør. Donald&Co fares sørover igjen, men når det blir varmere, begynner smøret å smelte. Da oppdager de et stort isfjell det går an å kjøre inn i, og ved å gjøre dette, kan smøret holdes kaldt. De kommer til Andeby igjen, og blir møtt av Skrue som vil ha oppgjør for skipet og lasten, men det viser seg at det blir ikke mye penger ut av lasten, for Donald hadde vært nødt til å fyre med smøret da det var for lite drivstoff til båten. Da ting ser værst ut, kommer professorene som styrer Nutte løpende. De vil kjøpe isfjellet, for tenke-maskinen trenger masse is for ikke å gå varm. Dermed klarer Donald å få igjen pengene han hadde tapt, men han ender også opp som gatefeier igjen til slutt.
Morsom Barks-10-sider. Donald er livredder, men blir stadig vekk utkonkurrert av Hakkespettene sin hund, som også har en tendens til å redde de peneste jentene. Donald blir riktig sjalu, og det blir ikke bedre når en av de pene jentene gir hundes et smask på hodet, og kommer med utsagnet 'Å, for en modig og praktfull hund! Orntli' Snusketusk altså!'. Donald får så høre at hunden blir satt til en oppgave å passe på soveposene til troppen, og klarer den ikke det, vil den bli degradert. Donald ser sin mulighet for hevn. Han kjøper inn masse god mat, og begynner å tilberede de lekreste rettene, for å få hunden til å forlate sin post. Hunden får store problemer med å stå imot, men klarer det så vidt, takket være en jernvilje. Større problemer får Hakkespett-generalen som også kjenner den gode lukten, og han må bindes fast til et tre for ikke å vanære Hakkespettbevegelsen. Da Donald skjønner at dette ikke nytter, skifter han plan. Han kler seg nå ut som en jente (eller som Brigitte Barduck, etter egne tanker), og later som om han holder på å drukne i elven. Skuespillet blir fort alvor da Donald holder på å bli trukket under av en trestubbe, og hunden skjønner den må forlate sin post for å redde et liv. Den noe tykkhodete generalen bestemmer seg da for å utstøte hunden fra Hakkespettbevegelsen på grunn av ulydighet. Donald blir reddet, og alle ser at han bare hadde forkledd seg. Hunden blir da mektig irritert over å ha blitt lurt, og han tvinger dermed Donald til å lage mat for hele troppen, noe som gjør generalen så fornøyd at den vinner tilbake sine utmerkelser.
Denne historien er nok et eksempel på hvilken god kokk Donald er, noe vi faktisk kan se i flere av Barks sine fortellinger.
Bra historie, tegnet av Tony Strobl og skrevet av Vic Lockman. Hele familien Duck er samlet til den store årlige gjenforeningen. Her er det ikke snakk om de vanlige familiemedlemmene, men en gjeng med andre medlemmer som vi ikke har sett i andre fortellinger, så troverdigheten i forhold til Barks sitt univers er kanskje ikke så stor, men la oss glemme dette, for dette er likevel en bra historie, som også har et budskap. Det ene familiemedlemmet etter det andre kommer frem og skryter av hvor flinke de har vært i året som har gått. Her finner man blant andre en oppdagelsesreisende, en detektiv, en astronaut, en brannmann og mye mer. Også Donald selvsagt, som føler seg ganske ubetydelig i denne forsamlingen, for han er en enkel rørlegger som kun har utrettet å fikse 365 lekke kraner, staket opp 217 tette vasker, innstallert 126 oppvaskkummer og fått løs stortåen til Guffen fra avløpet i badekaret. I fortvilelse forteller Donald at han er rørlegger, ikke noen helt. I stedet for å bli utledd, noe han hadde fryktet, synes resten av familien synd på Donald, og han får nå en masse tilbud om å være assistent til slektningene sine. Donald bestemmer seg å bli assistent til Dikki Duck, detektiven, først. Det er natt, og Dikki skal ut på en runde på jakt etter forbrytere, og Donald skal få bære veskene hans og levere utstyr fra disse når det trengs. Snart kommer de over en mann som har vært slått ned i en bakgate. Mens detektiven undersøker kulen i mannens hode med et forstørrelsesglass, farer Donald rett inn i bakgaten i håp om å fakke skurken, men løper rett på en stolpe istedet. Dikki hadde funnet trefliser ved kulen, og skjønner at mannen ikke var slått ned, han bare hadde dunket seg i stolpen. Dermed dummet Donald seg ut. Værre blir det når de møter en virkelig skurk som holder på å laste et pengeskap inn i en varebil, og Donald leverer Dikki mikroskopet istedet for pistolen. Donald forsøker på nytt å levere pistolen, men er så klossete at han klarer å dunke detektiven i hodet med den, slik at han besvimer. Donald får panikk, og kaster fra seg vesken, som heldigvis havner i hodet på skurken, slik at han også blir slått ut. Dikki er ikke spesielt imponert over Donald, og han får dermed 'sparken'. Like etter treffer Donald Snorre Duck, astronauten, og Donald får lov til å gå i lære hos ham. En astronaut må være veltrent, og etter en knallhard treningsøkt, når de til slutt frem til trenings-senteret for astronauter. Donald bli plassert i en 'sentrifuge' for å kunne teste hvor mange G'er han tåler før han besvimer, men han blir snart kastet ut av senteret etter å ha ropt 'Mamma!'. Donald vandrer nedtrykt avgårde, og kommer snart til en bygning der noen roper om hjelp. Det viser seg at to sinte dyr, en løve og en tiger, har kommet seg ut av burene tilhørende en av Donalds slektninger, og de truer en stakkars mann nede i en kjeller. Donald vil løpe for å hente hjelp, mennen mannen tror at Donald er en helt, slik som de andre, og forventer å få hjelp av ham. Donald finner en rørleggertang, og klarer å skru løs noen rør, slik at vannspruten treffer de ville dyrene, og mannen blir reddet. Slektningene oppdager hva Donald har gjort, og ser at han også er en helt, på sin egen måte, og de bestemmer seg for en ny sammenkomst, og denne gangen har ikke Donald noe problemer med å snakke til forsamlingen. De blir derimot snart avbrutt, da han har latt vannet stå og renne, og snart må alle ned i kjelleren for å tømme den for vann. En utmerket historie, både velskrevet og veltegnet!
Barks-klassiker med mye situasjonskomikk. Ole, Dole og Doffen har spist en mengde 'Havrepopp', for å samle eskelokk for å kunne vinne en leketøysmodell av et strålegevær. I mellomtiden oppdager Forsvarsstaben at det topphemmelige våpenet deres er blitt kopiert av leketøysfabrikanten. En ubetenksom medarbeider hadde gjort dette, i tro om at geværet snart ville være avlegs. Det ingen vet, er at en annen medarbeider har solgt våpenet til den fientlige staten Brutopia. Lekegeværet blir forsøkt. Det skyter ut en stråle som forandrer retning når den treffer noe, og til slutt blir generalen truffet. Virkningen blir at generalen må begynne å ta dansetrinn, og klarer ikke å slutte med dette. En advarsel om leketøyet blir sendt ut, noe Donald får med seg. Han oppdager deretter at guttene har et slikt gevær, og forsøker å stoppe dem fra å bruke det, men det er for seint, han blir truffet av en stråle, og begynner å gjøre noen merkelige dansetrinn, til guttenes store forbløffelse. Så følger mye komikk, da en melkemann, et par hunder og Dolly i rask rekkefølge også blir truffet av strålen. Hundene er fox-hunder, så de danser selvsagt Foxtrot. Dolly danser på samme rare måte som Donald, og guttene tror at de danser sammen, men er litt forbauset over at de danser tre kvartaler fra hverandre. En politimann til hest får melding om at guttene har det farlige geværet, og skal forsøke å stoppe dem, men både hest og rytter blir snart truffet av strålen, og blir dermed mer opptatt av å kaste seg inn i dansen. I mellomtiden forsøker to agenter fra Brutopia å kapre en lastebil med de ekte strålegeværene. Kapringsforsøket blir oppdaget av guttene, men idet de skal løpe etter hjelp, blir de stoppet av Donald, som nå er blitt kvitt effekten av strålen. Donald forsøker å stoppe skurkene med leketøysgeværet, men bommer, og strålen reflekterer tilbake og treffer ham istedet. Donald begynner å ta noen høye ballett-hopp, og guttene klarer bare så vidt å få stoppet ham, slik at de kan få tak i leke-geværet. Guttene klarer så å treffe skurkene, slik at de begynner å danse 'Trepaka Hopsasa', og blir deretter tatt hånd om av politiet. Guttene får medalje.
Denne historien er faktisk basert på et brev Barks fikk av en mann ved navn Malcolm Willits, der han fremlegger ideen om en historie basert på en hendelse med forsvunnene planer fra Pentagon.
Det begynner å bli langt mellom høydepunktene nå, men i dette nummer kommer endelig en ny Barks 10-sider. Det er den årlige kjæledyrparaden i Andeby, og det gjelder å ha et sjeldent kjæledyr som gjør noe uvanlig. Donald er med selvsagt, og han har skaffet seg en syklende hane. Han mister fort motet, da han ser en annen kar med tre syklende haner på etthjuls-sykler. Donald vil forsøke noe nytt, og han tenker på både kenguru og kamel, men oppdager snart at begge de ideene er oppbrukt av henholdsvis Anton og Petter Smart. Ole, Dole og Doffen skjønner ikke problemet og mener at alminnelige dyr har like store vinnersjanser. Selv stiller de opp med fire mus som trekker en uthulet melon på hjul. Donald finner ut at en elefant må være det rette dyret. Akkurat da mottar Skrue tilfeldigvis en elefant fra Maharajaen av Fotsopp, og da Donald oppdager dette, klarer han å overtale Skrue til å leie den. Det de ikke vet, er at Maharajaen er sint på Skrue, så han har sendt ham en like sint elefant. Under paraden går elefanten helt amok, og ødelegger for alle de andre deltakerne. De eneste som er igjen, er guttene og musene deres. Da elefanten derimot får øye på musene, blir den (naturligvis) livredd, og stikker av, og dermed er det guttene som til slutt vinner konkurransen.
Hakkespettene i Andeby og Gåseby har en stor konkurranse, men resultatet blir uavgjort, så det blir bestemt at for å avgjøre det hele, må trenerne deres konkurrere mot hverandre. Problemet er at Andebys trener har kikhoste, og reserven er selvsagt Donald. Det blir bestemt at det skal være en boksekonkurranse, men da Andebys tropp finner Donald, sitter han åo tyller i seg bubleslurp. Han har fått i seg så mye, at når man trykker han på magen, tyter det bubleslurp ut av ørene hans! Bokseferdighetene er også elendige, for når han skal demonstrere, så klarer han å slå seg selv ut. Donald er faktisk så svak at han ikke engang klarer å bryte igjennom et edderkoppnett. Bedre blir det ikke når de oppdager at Gåseby sin trener er en riktig kraftkar. Det eneste han drikker er sur Yak-Melk fra det villeste Tibet. Guttene begynner å trene Donald, men det hele virker nytteløst. Den store dagen kommer, men før kampen begynner, vil hver av bokserne ha en styrkende drikk. Dette er selvsagt henholdsvis Yak-Melk og Buble-Slurp. Ved en feiltakelse blir derimot glassene byttet om, slik at Donald får melken, mens Gåsebys trener drikker Buble-Slurp'en. Sistnevnte er bare vant til super-sunne ting, og når han får i seg dette, holder han nesten på å besvime. Han blir så dårlig at et lett slag fra Donald, er nok til at Donald vinner kampen. Carl Barks selvsagt.
Enda en Barks 10-sider. Donald og guttene kommer hjem fra ferie, og oppdager at de har fått en ny nabo. Donald husker den gamle naboen, Jensen, som han sloss med hele tiden. Det viser seg snart at denne nye mystiske naboen er like ille som Jensen, og snart er han og Donald i full kamp. Naboen passer derimot godt på å ikke vise ansiktet sitt, men til slutt oppdager Donald at det virkelig er Jensen som er kommet tilbake.
Det sies at Barks nærmest hadde glemt denne figuren (Jensen) på dette tidspunktet, men hadde fått et brev av en fan som nevnte ham, og dermed så lagde Barks denne historien.
