| Året før, 1963, blir av mange gamle Donaldister regnet for å være det siste virkelig gode Donald-år. Jeg er ikke helt enig med denne uttalelsen, da det også kom noen gode år på slutten av 60-tallet, og også enkelte årganger av nyere dato har holdt bra kvalitet, men jeg forstår likevel at noen kan hevde dette, da det fra 1964 begynte å skje ting med bladet som ikke var til det positive. Kommersialismen har vært nevnt tidligere, men nå begynner den for alvor å gjøre seg fremtredende. Første halvår av 1964 er ikke så aller verst, men fra andre halvår skjer det en markert endring der stadig flere svake tegnere/forfattere får mer og mer innpass i bladet. Dette skulle bli enda mer gjeldende i 1965 og 1966, men disse to årene inneholdt også en del nye, spennende ting i tillegg til alt det dårlige. Dette gjør at 1964 kanskje er en av de minst interessante årgangene i dette tiåret. Tegningen ved siden av er typisk for denne perioden, og er hentet fra nr. 36 (ukjent tegner). Det som kjennetegner kommersialismen, er masseprodusert historier med dårlige poenger, samt svake tegninger nesten uten bakgrunnselementer.
|
|
| Noe av det mest spesielle ved denne årgangen, var uteblivelsen av fortsettelseshistorier. Det er kun en eneste slik historie i hele årgangen, og dette var historien 'Merkelige Saker' tegnet av Paul Murry. Historien var heller ikke spesielt original, da det var en 'remake' av Barks-klassikeren 'The Gilded Man' eller 'Det Magentarøde Frimerke' som den gjerne ble kalt på norsk. Denne kunne man lese første gang (i forkortet utgave) i nr. 40-42/1972 i Norge. Hvorfor man har valgt å ikke ha fortsettelseshistorier dette året, er uklart, men kanskje man var begynt å gå tom for historier fra de amerikanske bladene? Dette stemmer ikke helt heller, da man faktisk ved et par anledninger dette året trykket hele, lange Barks-klassikere i ett og samme nummer. I hvertfall så er dette med på å forringe kvaliteten på bladet noe, da ofte fortsettelseshistoriene var blandt høydepunktene tradisjonelt sett.
|
|
| Det hadde tidligere vært vanlig med også helsides Disney-tegning på bakpermen av bladet. Utover 60-tallet ble dette mer og mer uvanlig, da behovet for reklamer og konkurranser ble større, og i nr. 9 dette året opplever vi fenomenet for siste gang. Denne er tegnet av italieneren Perego.
|
|
| I nummer 2 og 3 dette året kunne man klippe ut bakpermen på bladene, og sette disse sammen til et spill. Noen som har dette spillet intakt? I ukene deretter følgte det med kort med Disney-figurer som man kunne bruke i dette spillet. Dette introduserte også noe helt nytt i bladets historie, nemlig den berømte 'flappen' som var en forlengelse av bakpermen, brettet inn i bladet. Dette fenomenet skulle holde seg i mange år fremover, og her kunne man vanligvis finne konkurranser elle ting som hørte til diverse samleserier.
|
|
| Reklame er det selvsagt dette året også. Noen som husker denne sjoko-drikken?
|
|
| På slutten av året før gikk man over fra å bruke bare store bokstaver i snakkeboblene, til å bruke både store og små. Fra nr. 12 dette året går man tilbake til bare store bokstaver igjen, noe som skulle vare i mange år fremover.
|
|
| På begynnelsen av 60-tallet begynte det amerikanske Disney-Studios å produsere serier for utenlandsmarkedet. Dette var nok for å dekke den store etterspørselen etter Disney-serier, noe som ikke kunne dekkes bare av de amerikanske bladene. Mange av de tradisjonelle amerikanske tegnerne fikk nå i oppdrag å tegne serier som skulle publiseres i Europa. Dette var tegnere som Tony Strobl, Jack Bradbury, Al Hubbard, samt en rekke nye, men dessverre for det meste svake tegnere som er blitt presentert på denne siden. Man kunne gjerne kjenne igjen disse seriene, da det ble mer og mer vanlig å vise koden for historien på første side av serien. Til å begynne med hadde disse seriene bokstavene 'EXTRA' eller bare 'XTRA' pluss et tall. Senere ble bokstavene endret til bare en 'X' og senere til 'S'. Produksjonen av disse seriene begynte i 1962, og varte helt til 1990. Dessverre kunne det virke som om dette ofte ble et venstrehåndsarbeide, både for forfatterne og tegnerne, da disse seriene sjelden holdt samme kvalitet som det som ble gjort i de amerikanske seriene. Noen lyspunkt er det dog underveis, noe som vil bli omtalt senere på denne siden. Første gang vi får se en slik serie, er i nr. 13 dette året. Det er en Skrue-historie som heter *Den Lille Syklon', og den er tegnet av Tony Strobl. Historien er egentlig helt typisk for hva Strobl pleide å tegne på denne tiden. Skrue har en brakke-by som egentlig ble brukt i forbindelse med et sagbruk, men nå da dette er nedlagt, ønsker han å selge hele byen. Først må ting ryddes opp i, og Donald overtaler Skrue å leie en mini-bulldoser som kalles 'Den Lille Syklon' til å hjelpe til med jobben. Ting går selvsagt ikke så bra, mye på grunn av Skrues over-nervøsitet på at han ikke skal få depositumet for maskinen tilbake. Til slutt blir hele byen rasert, men innen den tid har Donald og Skrue inngått et veddemål, slik at det nå er Donald som må kjøpe byen. Alt ordner seg dog til slutt, da en kjøper dukker opp og vil bruke den raserte byen til en filminnspilling, noe som gir Donald en fin netto-fortjeneste.
|
|
| I nr. 26 dette året begynner en ny samleserie. Dette var Donalds Turkort, som var å finne på den før nevnte 'flappen'. I det første nummer kunne man også klippe ut bakpermen, slik at man kunne lage en eske til å ha kortene i. Kortene inneholdt for det meste praktiske tips når man skulle ferdes ute i naturen, hvordan man kunne lage mat, sette opp telt, lage knuter, tolke sjømerker, tyde dyrespor og mye mer.
|
|
| Slik så timeplanen ut dette året. Den fulgte med i nr. 34.
|
|
| I nummer 38 begynte nok en ny samleserie på 'flappen'. Dette var en serie med tegninger av biler som var vanlige på den tiden. Dette var egentlig kort som man også kunne bruke til å spille med, f.eks. Firkort. I dette nummeret var det også med et bilag i midten av bladet, laget av stiv papp, og der man kunne lage en eske til spillkortene. Faktisk var hele permen til dette bladet adskillig tykkere enn vanlig, slik at de første spillkortene ble litt holdbare. Typisk nok så gjaldt dette bare det ene nummeret, slik at senere kort ble mye tynnere.
|
|
| I nummer 40 dukker det opp noen nye figurer som skulle komme tilbake noen få ganger på midten av 60-tallet. Dette er fakiren Abdul og skurkene Yennik-brødrene. Fakiren blir venn med Mikke og Langbein etter at Langbein filer ned spiker-matten hans, slik at den blir mer behagelig å ligge på. Skurkene er på jakt etter en juvel som onkelen til Mikke har, men takket være de heller tvilsomme magiske evnene til fakiren, løser ting seg til slutt. Historiene med disse figurene er heller svake, og de er hjelpeløst tegnet av tegnere som Jim Fletcher og Fred Abranz.
|
|
| I nummer 47 kommer det flere nye figurer som skulle dukke opp noen ganger i bladet. Det er Storeulvs tante Skrekka og onkelen Skrekkus. Tanten blir beskrevet som den verste av alle verdens ulver, og hun skremmer selv Storeulv. Hun er dessuten så stygg og skrekkelig at alle som ser henne, blir skremt. For å skåne leserne, er tegningene laget slik at vi alltid slipper å se ansiktet hennes. Hun har også et litt spesielt vokabular, der uttrykket 'Kakk!' brukes flittig. Onkelens vokabular derimot er meget begrenset, da han aldri sier andre ting enn 'Omf!' og 'Blomf!' og lignende. Denne første historien er utmerket tegnet av Paul Murry. Den handler selvsagt om at de skal forsøke å fange grisene, og et morsomt poeng er at det her refereres til at Storeulv blåste husene til de yngste grisene overende, men ikke klarte å ta mur-huset. Grisene og Lilleulv klarer selvsagt å overliste Tante Skrekka&Co, mye takket være at de viser henne et speilbilde av seg selv, hvor hun utbryter 'Hjelp! Et Uhyre! Reddsomt! Kakk!', og farer avgårde. Selv om ikke historien er noe stort høydepunkt i denne årgangen, er den likevel riktig fornøyelig, i likhet med mange andre av ulve-historiene tegnet av Murry.
|
|
I nummer 50 begynner en ny samleserie. Dette er 'Donald Duck's Flyserie', og hver uke følger det med et bilde/tegning av et fly som man kan samle på. Dette bildet ble klistret på første tegneserieside i bladet, noe som slulle bli vanlig å gjøre i årevis fremover med forskjellige samleserier. Dette var ofte litt irriterende, for når disse vedleggene skulle løsnes, fulgte ofte litt av papiret på siden med. Også for denne samleserien kunne man bstille en perm som bildene kunne samles i. Denne samleserien pågikk langt inn i året etter, 1965. På baksiden av eksempelet til venstre, kunne man lese: 'Lite sportsfly. For de mange flyinteresserte verden over som ønsket et fly som var lett å manøvrere, og som kunne starte og gå ned på små flyplasser, kom Piper Club i 1939. Flyet ble suksess over hele verden. Etter krigen kjøpte Norsk Aero Klubb inn 50 slike fly fra de Amerikanske styrker i Tyskland.'.
|
|