Året begynner med en 10-sider fra Barks. Denne er kanskje litt uvanlig, da dette hovedsakelig er en action-serie i stedet for en humor-serie som de fleste av hans 10-sidere er. Donald sitter og fisker nede på kaien, og nevøene hans leker at de blir shanghaiet om bord på et skip. Donald fnyser av dette, og sier at slikt skjer ikke i våre dager, men like etterpå oppdgaer de en matros som forsøker å stikke av fra en båt, men blir innhentet og brutalt brakt tilbake til båten. Donald er sikker på at det har en naturlig forklaring, men går om bord i båten for å få oppklart ting, men her faller han straks ned en fall-luke uten at nevøene ser dette. Snart skjønner de at noe har skjedd, og like etter blir også guttene fanget av lemmen. Om bord blir de møtt av en riktig bøllete kaptein som hele mannskapet er redde for, og Donald og guttene blir straks behandlet som slaver. Guttenes lek er blitt virkelighet! Mannskapet om bord på skipet finner ut at Marinen har oppdaget dem, noe Donald og nevøene hører. De klarer å signalisere, noe som medfører at kapteinen og mannskapet går fra borde i en livbåt, og lar våre venner være igjen. Like etterpå oppdager Donald at båten er lastet med bomber og granater, og at en tent lunte snart vil medføre at alt går til himmels. Folkene om bord på båten var revolusjonære som ønsket å styrte presidenten i San Bananador, og det var dette landets marine som hadde oppdaget dem. Marinen begynner å skyte på båten (leve Presidenten!), og Donald og guttene forsøker å overgi seg, men ved et uhell blir et skudd løsnet fra skipet de er om bord i, noe som medfører at marinen fyrer løs en slik skuddsalve at båten synker, og Donald og guttene klarer så vidt å redde seg. Vel hjemme har de fått mer enn nok av fisking og båtliv.
Den første fortsettelses-serien, etter at dette har vært borte fra bladet i et år, er det herrene Fallberg/Murry som står bak. Mikke snakker med en venn fra Peru på kortbølge-radioen, og får høre at han er på jakt etter inkaenes skatt. De vet ikke at de også blir avlyttet av Svarte-Petter og hjelperen hans. De reiser til Peru, og drar opp i fjellene på leting etter en fjern indianer-landsby. De får hjelp av noen lokale indianere, men de vet ikke at de blir forfulgt av skurkene. Etter my leting, snubler Langbein tilfeldigvis over en gull-lenke, og like etterpå finner de et stort gudebilde, også av gull. Svarte-Petter &Co forsøker å true til seg skatten, men selvsagt klarer Mikke til slutt å overmanne skurkene. Mikkes venn fra Peru, Senor Garbanzo, er også med i en annen historie, som faktisk er litt eldre enn denne. Dette er 'Det Store Juvelmysteriet', som første gang kan leses i nr. 4-6/66.
Stor begivenhet, Klodrik ser dagens lys i et norsk Donald-blad. Dette er utdypende beskrevet under 'Kjennetegn'. Den historien som vi kan lese i dette nummer, er faktisk ikke den aller første som ble laget med denne figuren, den første kan leses i nr. 16 dette året. Klodrik kommer på besøk til Donald grytidlig en morgen der Donald har fri. Klodrik er full av entusiasme, for han har fulgt forelesninger om tids-sløsing, og lært seg å rasjonalisere. Nå vil han praktisere sin nye lærdom ved å bruke Donald som prøveobjekt. I et forrykende tempo begynner Klodrik å vaske klær, sette på strykejernet, sette steiken i ovnen, mate katten, slå gresset og vaske bilen. Donald forsøker forsiktig å ytre frempå at han helt bare vil lese avisen og ta seg en lur, men også her har Klodrik en ide på hvordan man kan lese avisen på en rasjonell måte. Man kan bare lese mellom linjene, der står det ingenting, og det går dermed mye raskere. Donald blir litt mildere stemt da Klodrik faktisk foreslår at han kan ta seg en liten lur i stolen, mens Klodrik støvsuger, men freden blir kortvarig, da Klodrik faktisk klarer å støvsuge opp katten, og da han skal støvsuge under strykebordet, går strykejernet rett igjennom bordet, da dette har stått på hele tiden. Dermed blir både jernet og støvsugeren ødelagt. Klodriks kommentar er "Hm! Det må ha vært en feil med jernet!", og Donald svarer "Jeg tror nå at feilen ligger et ganske annet sted". Så oppdager de at det velter røyk ut fra kjøkkenet. Det er selvsagt steiken som er blitt brent. Klodrik skynder seg å hente hageslangen, glad for å se at Donald også beveger seg med litt energi for en gangs skyld. Donalds middag er ødelagt (faktisk pulverisert!), og han holder nå på å eksplodere av raseri. Det er da at de oppdager at det kommer vann fra sprekken under døren til vaskerommet, og når de åpner døren blir de møtt av en flod med vann. Donald (og katten) har fått nok. Han bestemmer at Klodrik skal få tørke opp, han vil dra sin vei til ting er i orden igjen. Klodrik er fortsatt like entusiastisk, for han har et SYSTEM for rydding, og han ser det positive i alt dette, for nå slipper Donald å bade sener om dagen, og slik vil han spare mer tid! Donalds prøvelser er dog ennå ikke over, for da han hopper inn i bilen for å kunne kjøre sin vei, oppdager han at også bilen er fylt med vann, etter Klodriks forsøk på å kombinere hagevanning med bilvask!
Denne meget morsomme historien er skrevet av Dick Kinney, og mesterlig tegnet av Al Hubbard.
Den første Italienske serien i bladets historie, er også et av høydepunktene dette året. Historien er skrevet av Barosso og tegnet av Giovan Battista Carpi (omtalt under 'Tegnere'). Se også 'Kjennetegn' for mer informasjon. Historien begynner med en riktig uhygge-stemning hjemme hos Donald og guttene. Det er et forferdelig uvær, og strømmen går. Da banker det på døren. Da de åpner, ser de at det er Donalds gamle venn Salve Gøyen (Kaptein Klo). Han forteller at etter å ha vært i land i lengre tid, har han lyst til å reise til sjøs igjen. Han presenterer også Donald for et skattekart som han har fått i stedet for 20 års lønn på skipet han var på. Skrue blir invitert til å finansiere skattejakten, og han blir glad over å høre at han kan beholde skatten, da Salve bare er interessert i å komme til sjøs igjen. Hele gjengen reiser til Tahiti, men de vet ikke at dette er oppdaget av B-Gjengen. En liten morsom detalj her, er at B-Gjengen vises som et internasjonalt foretakende med hovedkvarter i Andeby, og da medlemmene i hovedkvarteret nettopp har hatt tre års straffearbeide, overlater de skurkestrekene til sine kollegaer på Tahiti. Skrue får tak i en rimelig skonnert for 1000 kroner, en båt som ifølge selgeren kan gjøre selv en millionær missunnelig, men selgeren har god grunn når han like etterpå stenger butikken og reiser på utenlandsreise, for båten henger bare så vidt sammen. B-Gjengen forkler seg som matroser og tilbyr seg å arbeide på båten, men Skrue mener at de allerede er nok folk til å styre den. B-Gjengen klekker ut en ny ide, de later som om de er skipsbrudne perledykkere, og de får lov å komme om bord i båten til Skrue. Etter noen dager, nærmer skipet seg skatteøya Bola-Bola, men da det plutselig blir vindstille, bestemmer de seg for å sette ut en robåt og taue skipet i land. Etter en stund finner Donald tre metallkasser som er forsvarlig låst, og bærer disse om bord i båten. De får ikke tid til å åpne dem med det samme, for de blir nødt til å forlate øya med en gang, da de er urolige for om det finnes innfødte der. Litt senere kommer de inn i et voldsomt uvær, som nesten tar helt knekken på skuta, men til slutt roer stormen seg, og etter iherdig innsats fra alle sammen, også B-Gjengen, nærmer til slutt skuta seg Tahiti igjen. Det er da B-Gjengen bestemmer seg for å slå til. De binder våre venner, og får til slutt åpnet skattekistene. Først tror alle at de er fulle av gullmynter, men så ser de et brev som forteller at myntene er både falske og verdiløse. B-Gjengen forlater skuta, og etter en stund klarer Skrue&Co å komme seg løs igjen. Skrue går i land for å selge skuta, og for å se om noen er interesserte i å kjøpe de falske myntene. Han finner snart en mann som er villig til å betale 10 kroner stykket for myntene, noe Skrue finner så merkelig at han lar være å selge dem for å undersøke nærmere. En stund senere mottar B-Gjengen et brev fra Skrue. Brevet forteller at pengene ble betraktet som verdiløse for mange år siden, men senere oppdaget man at dette var et nytt grunnstoff, nemlig Platina. Dette betyr at Skrue fikk et meget bra utbytte for skattejakten. Hjemreisen til våre venner ble atskillig mer behagelig enn reisen til Tahiti, for Salve har fått et flott nytt skip i belønning.
Dette er virkelig en utmerket historie, både velskrevet og veltegnet, og det er absolutt en historie som hadde vært verdig å bli trykket i bladet på nytt, til glede for nye lesere.
10 sider med Carl Barks. Ole, Dole og Doffen er blitt eksperter til å kaste ball, de treffer nesten alt de sikter på. De får sjansen til å vise sine ferdigheter, da de oppdager at det er kommet tivoli til byen. Her er det en bod med tre katter av plast, to nederst og en oppå, og den som klarer å treffe kattene med en ball, vinner en lampe. I boden står ingen ringere enn deres onkel Donald. Han roper ut: "Vinn en lampe! Brenn et hull i mørket!". Sikre på seg selv, bestemmer guttene seg for å prøve, men til deres store overraskelse, bommer Dole med alle de tre ballene. De oppdager da at det er noe løst inni ballene, slik at de er vanskelige å kaste med, men eksperter som guttene er, klarer de å skru ballene slik at skjeningen blir motvirket. Nå blir to av kattene truffet, men da den tredje blir truffet, faller den ikke ned, men bare spinner rundt. Mens Doffen forsøker på nytt, bestemmer en av de andre guttene seg for å undersøke nærmere, og han oppdaget da at Donald har en pedal som gjør at en av kattene blir sittende fast i benken. Mekanikken blir sabotert, og til Donalds overraskelse klarer guttene nå å velte alle kattene, men guttenes glede blir kortvarig, da de oppdager at det ikke er noen ordentlig lampe de har vunnet, bare en papp-kopi. Donald trodde ikke at noen kom til å vinne en lampe siden han hadde jukset, og kjøpte derfor bare billige kopier. Litt senere kommer en svær, kraftig kar bort til boden, og vil forsøke. Donald aner uråd, og forteller at reglene er endret, slik at kattene nå må veltes med bare en eneste ball. Fyren tar da og klemmer sammen tre baller, slik at de blir til en, og klarer å velte kattene med denne. Han vinner en lampe, men blir rasende når han oppdager kopien. Han begynner å jage Donald, men sistnevnte er så uheldig at han klarer å hoppe rett ned i en kanon-munning og blir sittende fast. Kanonen er en del av et vitenskapelig eksperiment. Noen ønsker å bruke kanonen til å skyte en kjøttkake til Mars, for å se hva slags folk som bor der. Hvis Mars-boerne beholder kjøttkaken, er de kjøtt-etere, men hvis de skyter den tilbake er de vegetarianere. Siden dette eksperimentet er så viktig, kan det ikke stoppes av en uvesentlighet som at Donald sitter fast i kanonen. Guttene oppdager knipen Donald er i, og forsøker å slukke lunten ved å kaste baller på den, noe som ikke er så enkelt da avstanden er lang og de bare har jukseballene til Donald å ty til. Til slutt kommer det heldigvis en baseball-spiller med en ekte ball forbi, og etter å ha knabbet denne, klarer de endelig å treffe lunten. Donald blir fri, men alle er sinte på dem for å ha ødelagt det vitenskapelige eksperimentet. Som takk for at guttene reddet ham, får de tilbake de 4 kronene han hadde lurt fra dem i ballkast, en handling som sikkert ville ha gjort Skrue stolt av ham. En riktig morsom historie, om enn litt absurd!
Her kommer en riktig perle av en historie, både skrevet og tegnet av Dick Moores, og utgitt i USA første gang i 1952. Det er et forrykende uvær, og Mikke er på vei for å se en boksekamp, da han får problemer med bilen. Da dette er like i nærheten av der Langbein bor, oppsøker Mikke ham, i håp om å få skyss. Da Mikke kommer til Langbein, oppfører sistnevnte seg meget mystisk, og Mikke blir geleidet en hemmelig vei inn til Langbeins like hemmelige laboratorie. Langbein forklarer at siden han aldri har vært så flink til å regne, har en funnet opp en robot som kan gjøre dette for ham. Han er nesten ferdig med den. da han klarer å lage en voldsom kortslutning, med det resultat at det faktisk fremstår en ordentlig robot som faktisk kan røre på seg, og som får navnet Truls. For å teste roboten, spør Mikke han hva 2 pluss 2 er, og etter litt regning, finner roboten ut at svaret er 3. Mikke kommer plutselig på at han skal på boksekamp, men da de vil reise fra roboten, begynner han å gråte maskinolje! Han får dermed være med på kampen, men før den starter, sender roboten ut en lapp som sier at Fleske-Venus kommer til å vinne kampen på knockout etter 13 sekunder. Stor blir overraskelse da dette viser seg å stemme, men noen har overhørt hva Mikke og Langbein snakker om, og han bestemmer seg for å få tak i roboten, og klarer å forfølge våre venner hjem. Etter å ha satt Truls på en ny prøve, der han også sier hva som kommer til å skje, oppdager Mikke at noen spionerer ved vinduet. Han bestemmer seg for å oppsøke noen innen politiet. for å få hjelp til å passe på roboten. Mens Langbein er hjemme alene med roboten, klarer skurken å få tak i ham ved hjelp av en kraftig magnet. Skurken tar Truls med seg til sjefen sin, spåmannen Filip Tongrodd, som vil bruke Truls til å gjøre komet-karriere. Det går ikke så bra dog, da hans første kunde, en eldre dame, spør om når hun vil bli gift. Truls sender ut en lapp der det står 'Du får aldri tak i en mann, din gamle flettehurpe', og damen blir meget fornærmet da spåmannen leser opp svaret. I mellomtiden er Mikke, Langbein og en politimann på sporet etter Truls, takket være en del lapper roboten har lagt fra seg. Skurkene oppdager at de kommer, og klarer å stikke av til en gård som egner seg som skjulested. De tror at de er i sikkerhet, men da sender Truls ut en lapp som sier at om nøyaktig 6 minutter vil politiet sette håndjern på skurkene. Disse får panikk, og håper at de kan bryte spådommen ved å ødelegge Truls, så de kaster ham ut fra et høyt vindu. Like etterpå dukker våre venner opp, og skurkene blir fakket. Langbein styrter bort til Truls, men de oppdager snart at han har mistet sine evner til å forutsi fremtiden. Derimot så klarer han nå riktig enkle regnestykker. Dette er nok en historie som snart fortjener en reprise. Moores er en ypperlig tegner, og få tegnere klarer å lage slik spenning og dramatikk i seriene sine.
Morsom historie tegnet av Tony Strobl. Donald og guttene er langt ute i ødemarken for å finne en gullmine for Skrue. Donald trodde at minen allerede var funnet, og da han oppdager dette, får han et av sine vanlige raserianfall. Dette blir observert av noen indianere som bor i området, og da de tror at anfallet til Donald er en regndans, blir han og guttene ført til indianerlandsbyen. Donald blir bedt om å danse, noe han sier seg villig til, da han har hørt at det var sjanse for at det skulle bli regn. Donald danser, men ingenting skjer, og guttene forteller ham at værvarselet hadde endret seg. Endelig får Donald hvile, og i løpet av den påfølgende natten bestemmer de seg for å stikke av. De kommer ikke langt, da de snart oppdager at indianerne har fjernet hjulene på bilen. Dagen etterpå må Donald danse på nytt, men i mellomtiden har indianerne lagt ut nye steiner som han skal få danse på. Han blir derimot overrasket da han oppdager at steinene er av gull, noe indianerne ikke kjenner verdien av. Mens Donald danser, greier guttene og sende Hakkespett-røyksignaler, som til slutt når frem til Skrues kontor. Skrue sender da et fly over området, slik at det blir kunstig regn der. Takknemlig over regnet, gir indianerne Donald et kart over gruven der gullet er funnet, men da dukker Skrue opp og overtar dette. Han forteller indianerne at det var han som lagde regnet, men vil ikke fortelle hvordan han gjorde det. Da Skrue&Co finner gruven, oppdager de at den er blitt fylt opp av alt vannet, noe som ifølge Skrue vil koste en formue å få tørrlagt. Nå er det Skrues tur til å få et raserianfall, noe som nok en gang blir studert av indianerne, da de også tolker dette som en regndans.
En morsom detalj er at ukens forside på bladet viser en tegning der Donald danser regndans, også tegnet av Strobl, og som har prydet forsiden på det amerikanske bladet der denne historien først forekom.
For første gang får vi se en historie av Romano Scarpa i det norske Donald-bladet, en historie som er laget spesielt for det Europeiske markedet via Disney Studios. Scarpa er omtalt under 'Tegnere', hes skal vi se litt på selve historien, som kanskje ikke er Scarpa på sitt aller beste, men som likevel er et høydepunkt dette året. Vi møter Rikerud igjen (denne gangen kalt Jørgen Bols), og Skrue har utfordret konkurrenten sin til å reise jorden rundt fortest og billigst. Selvsagt blir Donald (motvillig) involvert. Reisen begynner grytidlig en morgen i en robåt, men de ser snart at Rikerud er like tidlig ute i Zeppelineren sin. Da de oppdager at en line henger ut fra zeppelineren, klarer de å hekte denne til robåten, slik at de får gratis-skyss helt til Rikerud oppdager trikset. Etter en (for Donald) hard rotur, når de havnen der det er meningen de skal reise med en større båt, men det viser seg at Rikerud og tjeneren hans er kommet dem i forkjøpet, og klart å strikke av med både billettene og båten til Skrue&Co. De er likevel litt heldige, da de får haik med en bananbåt som skal samme veien. Mange dager (og utallige bananer) senere, når de endelig kysten igjen, akkurat tidsnok til å se at Rikerud/Bols farer av gårde på et tog. De finner en dresin, og Donald får trent arm-musklene igjen. Rikerud oppdager dette, og klarer å skifte spor etter at de har kjørt forbi, slik at våre venner farer rett inn i en vogn på et sidespor. Utrolig nok inneholder denne vognen en okse, som de lander på ryggen på. Denne starter å løpe, og snart har de innhentet toget. Oksen løper inn i en liten landsby, og her får Skrue og Donald fatt i noen gassballonger, samt en kurv fra en fruktselger, og det bærer til værs. Dette oppdager Rikerud, og han får da tak i spretterten sin (!), og begynner å skyte på ballongene slik at disse sprekker. Donald forsøker å kompensere for dette ved å blåse nye ballonger, og det må vel sies å være ganske oppsiktsvekkende at han er i stand til å blåse Helium. Til slutt må de lande på en bakketopp. Her får de kjøpt et par ski av en skiløper, og et vilt utforrenn starter med Skrue sittende på skuldrene til Donald. Til slutt kommer de frem til en landsby der de håper å få leid et kjøretøy, men som vanlig har Rikerud kommet dem i forkjøpet, slik at alt de får leid, er en tandemsykkel. Etter et par dager, kommer de frem til en plass som selger flygende tepper (!), og Skrue kjøper et brukt teppe. De starter flyturen, men nedenfor står Rikerud, og han klarer å få tak i en løs tråd fra teppet, slik at dette begynner å rakne. Heldigvis står det en fakir rett nedenfor som nettopp har kastet et magisk rep opp i luften, og våre venner kan klatre ned ved hjelp av dette, til alles forbauselse. Skrue har fått nok av rundturen, og bestemmer seg for å ta første fly hjem, men da de lander hjemme i Andeby, viser det seg at Rikerud er med på det samme flyet. Det blir så opptelling over hvem som har vært mest sparsommelig på reisen, og Skrue vinner med 10 øre, og får en flott pokal pluss regningen for denne, noe som kommer som et sjokk for Skrue. En heseblesende historie, men absolutt ganske morsom!
Dette er faktisk den tredje historien som er laget med Rikerud. Den første ble laget av Carl Barks og kan leses i nr. 5/63. Så lagde italienerne Barosso og Bordini en historie for det italienske markedet som handlet om en tur til New Zealand for å finne en flygende Kiwi fugl, men denne er ikke utgitt i Norge. Så i 1964, ble Jorden Rundt historien laget.
God, lang Barks-klassiker. Skrue skal reise til Asia for å gjøre store forretninger. Han skal nemlig kjøpe Mount Everest, Taj Mahal og Hong Kong, og flytte dem til fornøyelsesparken i Andeby. En temmelig absurd innledning på denne fortellingen, og den viser vel kanskje Skrue fra sin mest kapitalistiske side, men nettopp denne absurditeten gjør unektelig settingen rundt denne historien ganske morsom. Poenget er i hvert fall at å kjøpe disse tingene, regnes for å være så vanskelig, at Skrue mener at han trenger å ta med seg lykkepengen for at han skal lykkes, men da han er redd for å miste denne, kontakter han Donald og guttene, slik at de kan være med å passe på den. Donald har akkurat mistet jobben sin som reporter i en avis, men håper å få jobben igjen hvis han klarer å finne en stor nyhet, noe han håper han skal få anledning til på turen. Skrue vil holde årsaken til turen hemmelig, men betror seg til slektningene sine. Donald synes dette er en kjempenyhet, og farer i land for å fortelle dette til redaktøren. Dessverre for Donald, faller han, slik at han glemmer hva nyheten var, men det hele resulterer i at båten kjører sin vei, uten at våre venner for bli med, og det som virkelig bekymrer Skrue, er at lykkepengen hans er innelåst på båten. De tar flyet til Singapore, for å ta igjen båten derfra, men Skrue får snart flere meldinger om at både oljebrønner og gullgruver han eier, er gått tomme. Han skjønner snart sammenhengen, da han får vite at båten med lykkepengen var kommet ut for en grusom storm, slik at den nå befinner seg på havets bunn. Mannskap og passasjerer ble dog reddet. De dårlige nyhetene fortsetter å strømme på, til og med reserveflosshatten til Skrue ble oppspist av møll. Skrue får tak i en dykkerklokke får å kunne dykke etter pengen sin, og Donald øyner ny sensasjon; verdens rikeste mann dykker 9000 meter for å få tak i en tiøring! (begrepet tiøring må selvsagt bare ses på som en norsk oversettelse). Heller ikke denne gangen klarer Donald å komme frem til redaktøren, og han må i stedet bli med Skrue og guttene for å lete etter båten. De kommer snart frem til plassen der båten (Multemyr) sank, men blir forbløffet over å se at den er vekke. Derimot ser de en stor grop på havbunnen etter båten, som om noen har trukket den bortover. Snart finner de flere groper etter andre skip som er trukket i samme retning. Dette får det overtroiske mannskapet om bord på redningsfartøyet til å tro at det er draugen som har tatt båtene, og de stikker dermed av. Donald derimot, aner ny sensasjon, men da han forsøker å få dykkerklokken tilbake til redningsskipet, slipper han i stedet ut drivstoffet de trengte for å komme opp. Nå er de virkelig i knipe, Donald og Skrue sitter fast nede i dykkerklokken, der det stadig blir mindre luft. Guttene er om bord i redningsskuten, men har ikke kunnskaper om å få telegrafert etter hjelp (kan de ha glemt Hakkespettboken tro?). Til Donalds og Skrues store overraskelse, begynner dykkerbåten de sitter i plutselig å røre på seg. De ser ut, og oppdager at de er havnet i en slags undersjøisk grotte der noen merkelige robotlignende skapninger holder på å demontere andre båter. Enda større blir deres forskrekkelse da de ser at de er i ferd med å bli trukket inn i en enorm smelteovn. I siste liten klarer de å påkalle de merkelige skapningene, og de blir ført til lederen deres som tror de er spioner. Skrue forklarer at de leter etter en tiøring, og lederen mener at Skrue fortjener en jern-oscar for den mest tullete forklaringen en fremmed agent har kommet med. Donald og Skrue blir kastet i fangehullet, men får snart vite at det smeltete jernet blir overført til Mars, der disse skapningene kommer fra. I mellomtiden har guttene klart å finne ut hvordan de skal styre redningsbåten, og de manøvrerer den inn mot en vulkanøy. Idet de går i land her, blir de overfalt av de samme skapningene, men guttene klarer å overmanne dem. Etter hvert klarer Skrue å overbevise skapningene om at pengen hans bringer lykke, og utrolig nok klarer han å finne en diger jernforekomst i bunnen av den utbrente vulkanen. Til gjengjeld får de slippe fri, og Skrue får beholde en mengde gullbarrer som marsboerne hadde funnet, og som i deres øyne var verdiløse. De må derimot love at de ikke forteller noen om at det er marsboere der, og hva de driver med. Det løftet akter ikke Donald å holde, og det første han gjør når de kommer hjem, er å fortelle redaktøren alt. Dessverre for Donald, blir han ikke trodd, men Skrue derimot er fornøyd, for nå har alle bedriftene hans begynt å gjøre kjempeoverskudd igjen.
Bra historie skrevet av Ennio Missaglia, tegnet av Luciano Capitanio (som er omtalt under 'Tegnere'). En Italiensk historie som er typisk for 'Realismen', med masse konflikter og regelrett vold. B-Gjengen angriper pengebingen til Skrue igjen, men det går med voldsomt for seg enn det vi ellers er vant til, for både skurkene og Skrue nøler ikke med å bruke bomber og granater mot hverandre. På grunn av de sterke angrepene, ønsker Skrue å flytte pengene til en liten øy han eier i Stillehavet, og til dette bruker de en gammel skonnert. De gir seg i vei, men Donald og guttene finner snart ut at Skrue ikke har proviant om bord, så mens Donald er igjen om bord, går Skrue og guttene i land på en sydhavsøy for å finne frukt, vel vitende om at det kan være kannibaler der. De finner snart avtrykk etter innfødte, så de skynder seg tilbake til båten. Der finner de Donald hengt opp i masten etter beina, og de ser også at alle pengene til Skrue er vekke. Donald forteller at han ble slått ned bakfra, og mektig irritert over dette, tar han et gevær og drar tilbake til øya for å finne skurkene. Han kommer ikke langt, for han blir snart angrepet av en skur med piler, og må skynde seg tilbake til båten. De bestemmer seg da for å forsøke å fange høvdingen for stammen, slik at de kan bruke ham for å få tilbake pengene. For å klare dette, vil de bygge en trojansk hest, og gjemme seg inn i denne. Når de innfødte drar hesten inn i landsbyen, vil de snike seg ut om natten for å fange høvdingen. Som sagt så gjort. Donald og Skrue gjemmer seg inne i hesten, men ting går ikke som forutsatt, for snart merker de at hesten har begynt å brenne, så de må skynde seg ut av den. Ole, Dole og Doffen mener at det er noe rart med det hele, og bestemmer seg for å undersøke. De oppdager snart at det ikke er de innfødte som har stjålet pengene til Skrue, men B-Gjengen som hadde lurt seg etter våre venner. Guttene drar tilbake til Skrue og forteller hva de har funnet ut til Skrue. Donald blir kommandert til å holde øye med B-Gjengen, og finner snart båten deres som de har lastet med pengene. For å oppholde skurkene, dukker Donald under båten, drar ut bunnpluggen, og båten synker dermed. Like etterpå klarer Skrue å overraske B-Gjengen, slik at skurkene blir fanget, men Skrue er langt fra fornøyd med nevøens innsats, da pengene nå ligger på havets bunn, og det er vel ikke vanskelig å forstå hvem som må dykke for å hente dem opp litt etter litt.
Litt morsomt å merke seg at i denne historien har Skrue langt fra så mange penger som det vi pleier å se i for eksempel Barks sine serier.
I dette nummer dukker Klodrik opp igjen. Dette er den andre historien som er laget med denne figuren, og den er skrevet av Dick Kinney og tegnet av Al Hubbard. Donald er på jernbanestasjonen for å ta imot Klodrik som skal komme på besøk, men toget er karftig forsinket. Til slutt kommer toget, og årsaken til forsinkelsen, er selvsagt at Klodrik har plaget livet av lokomotivføreren. Klodrik har lest en ny bok igjen, noe som har gitt han mange nye ideer. Boken handler om klær, og ideen er at hjemmesydde klær av hjemmevevet stoff er det eneste riktige. Klodrik ber de på jernbanen om å sende tingene hans hjem til Donald, noe sistnevnte tror er en gammeldags liten rokk. Mens Donald farer og handler litt, er Klodrik hjemme alene hos ham. Klodrik finner ut at det er alt for liten plass til alt utstyet hans i stuen til Donald, så han bærer like godt alle møblene ut i hagen. Rett etterpå kommer tingene hans, bl.a. en kjempestor vev som blir bært inn i stuen. Donald kommer hjem, og oppdager etter hvert hva som er skjedd. Han ser også at i hagen befinner det seg en sau, en geit, en kamel og en lama, og dette er råvarene til Klodrik. Klodrik vil lage en ny frakk til Donald, og den skal bestå av 30% ull, 30% kamelhår, 30% lama og 30% angora. Da Donald innvender at dette blir 120%, er svaret at da har han noe å vokse i! Til slutt er frakken ferdig, og Donald holder nesten på å drukne i den, og den lukter også fælt. Han for dog medlidenhet fra dyrene, og sauen kommenterer (på sitt språk sansynligvis) at hvis det så like fælt ut på ham, er han glad for at det ble klippet av. Klodrik har utført oppdraget sitt, og tiden er inne for å reise hjem igjen. Donald kjører han tils stasjonen, tett fulgt av dyrene. Da Donald skal eise hjem fra stasjonen, begynner det å regne, og utrolig nok medfører dette at frakken krymper så mye at den passer perfekt, selv om den fortsatt lukter merkelig. På veien hjem kjører han forbi en dyrehage hvor de samme typene dyr som tidligere, befinner seg. De tror at Donald er en 'av dem', og forfølger Donald hjem. Det hele slutter med at dyrehagen får en oppringning fra Donald som forteller at fire av dyrene deres sitter i hagen hos Donald, i regneværet, og ser på TV.
En mesterlig historie med mye lun komikk.
Dette er faktisk den aller første Klodrik-historien som ble laget, og det er selvsagt Kinney og Hubbard som står bak. Historien følger den kjente oppskriften; Klodrik har fått en ny dille, og Donald er offer. Donald får et telegram fra Klodrik, der det bl.a. står: 'Vil lære deg en ny livsform - Stopp - Din livsform må stoppe - Stopp'. Rett etter at Donald har fått telegrammet, dukker Klodrik opp, og det viser seg at han har løpt 3 mil fra flyplassen. Dette er hans nye lidenskap; her gjelder det å være sunn! Donald går og finner litt mat, og da han er ferdig med dett, oppdager han at Klodrik står på hodet og leser en bok. Forklaringen er at Klodrik har lest i en bok at å stå på hodet, leder blodet fra innvollene til kraniet, og skaper fullstendig avslapning. Vi får også vite at dette er årsaken til at Klodrik går med sin spesielle lue. Klodrik oppdager så maten Donald har laget, men noe så usunt vil ikke han spise. Han foreslår derfor at de får finne noe annet etter turen deres, en to-mils spsertur som vil stimulere smaksknoppene, ifølge Klodrik. Donald finner ut at det er best å føye fetteren sin, og de begynner på en slitsom tur. Donald er sulten, og klarer nesten å få spist en hamburger han kjøper seg underveis, men dessverre oppdager Klodrik dette, og kaster maten i et bosspann. Endelig er turen over, og vel khemme får Donald beskjed om å sitte i lotus-stilling, mens Klodrik ordner med mat. Maten viser seg i å bestå av dampet tang og ristete solsikkefrø, noe som ikke frister Donald nevneverdig. Han klarer derfor å lure maten i katten sin istedet, med det resultat at sistnevnte farer ut i full panikk, mens røyken står ut av munnen dens. Den er nå blitt kveld, og de går til sengs. Når Donald hører at Klodrik snorker, lister han seg ned på kjøkkenet for å lage noe ordentlig mat, men får seg en overraskelse da han oppdager at Klodrik har tømt skapene. Han har dog oversett en boks med popcorn, og Donald begynner å poppe denne. Dessverre så vokner Klodrik av poppingen, der han står på hodet og sover, og han river popkornet vekk fra Donald og kaster det. Donald blir helt fortvilet, men Klodrik sier bare at 'Sinnsopprør forstyrrer fordøyelsen'. Donald svarer at han har ikke noe å fordøye. Som siste utvei, bestemmer Donald seg for å ringe til Raptus, og sistnevnte skynder seg å skrive en ny bok som de klarer å smugle inn til Klodrik. Den heter 'Moro med Mat', og medfører at nå får Klodrik en ny dille. Raptus kommer på besøk også, og det hele ender med at Klodrik og Raptus sitter å mesker seg med masse godsaker, mens Donald nå er blitt bekymret over å bli spist ut av huset. Mesterlig komikk!
Dette nummeret er tydeligvis ganske spesielt, for ikke bare inneholder det den eldste historien med Klodrik, den har også den aller første historien med Mim i hovedrollen. Disse tidlige historiene med Mim og B-Gjengen er faktisk gankse morsomme, og de er langt bedre enn de som vi får servert med denne figuren i dagens blad. Det er en skikkelig ufuselig dag der det regner og tordner, men Mim er i kjempehumør, for dette er det været hun liker best, med oversvømmelser, broer som knekker og andre koselige ulykker. I følge henne, burde alle være ute på en deilig dag som dette, og pådra seg feber og forkjølese, og nyte været! Hun blir ikke mindre begeistret da hun oppdager at B-Gjengen kommer på besøk. De takker nei til hennes gryte med lekre, nyristete firfirsle-tunger, og forteller henne at de trenger hennes hjelp til å knabbe en oppfinnesle som Raptus von Rupp har laget. Mim går med på å hjelpe skurkene, og de forteller henne at oppfinnelsen er plassert i et jernbetong-skur som er omringet av et elektrisk gjerde, og med to vakter. Når tiden er inne, forvandler Mim seg til en uværssky som kommer inn over bygningen. Det begynner å regne og lyne igjen, og dette forårsaker at gjerdet kortslutter, og lynet lager sprekk i muren. B-Gjengen stikker av med oppfinnelsen, og da vaktene forsøker å stoppe dem, forvandler Mim vaktenes geværer om til koster. Mim blir rasende på B-Gjengen da hun oppdager at de har stukket av uten henne, men i form av en kjempe-fugl, innhenter hun dem snart, og tar dem med hjem til seg. Her forsøker Mim å skru på oppfinnelsen til Raptus for å se hva den gjør. Dette resulterer i at både B-Gjengen og Mim plutselig blir veldig snille, og snart leverer de maskinen tilbake til politiet, mens de overgir seg. Raptus forteller at det var en forbedringsmaskin han hadde laget. B-Gjengen havbner i fengsel, men mim er snart tilbake i hytten sin, for ingen kan holde Henne innesperret.
Nok en lang Barks-fortelling. Det hele begynner med at Skrue holder foredrag for Hakkespettene om hvordan det var å være gullgraver i gamle dager, men historiene til Skrue er nokså merkelige, og det kan virke som om han forsøker å bløffe guttene litt her. Han forteller at det var så kaldt at pusten hans frøs til is, slik at han til slutt nærmest ble til en isbre som gled nedover fjellsiden og avdekket fem svære gullårer på veien, og at sommeren i Transvaal var så varm at gullet smeltet og rant som sirup, slik at han måtte bruke asbest-hansker for å få det opp. Hele poenget er i hvert fall at noen folk ble smittet av gullfeber, noe både Skrue og Hakkespettgeneralen bedyrer at ikke ville skje med Fornuftige mennesker. Ironisk nok, så har nettopp de første menneskene kommet tilbake etter å ha vært på månen, og de forteller at de fant store mengder gull der, og nå går folk helt beserk i forsøk på å nå månen. Ikke minst rammer gullfeberen de to nevnte herrer, og det så ille at de begge forsøker å klatre opp en flaggstang for å nå månen. Når så generalen detter ned igjen, mister han medaljene sine for Urokkelig Selvkontroll og Lysende Klarsyn. Mye god Barks-ironi her! Neste fase blir at folk forsøker å få fatt i en rakett, de som har masse penger forsøker å kjøpe, de andre prøver å bygge en selv, slik som Donald. Han kommer dog ikke lenger enn til blomsterbedet til Dolly. Skrue får bygget en rakett, men blir lurt da rakettbyggerne hans stikker av med raketten for selv å kunne reise til månen. Ved hjelp av Hakkespettboken, klarer likevel Skrue til slutt å få bygget en rakett, og han og nevøene reiser av gårde. Vel fremme, viser det seg at Skrue har ikke reist for å finne gull, men for å drive landhandel med astronomiske priser for gullgraverne. Her selger han alt fra luft-tanker, jukeboks-musikk og diamant-besatte bartekrølltenger. Selvsagt dukker det opp en skurk som er ute etter forretningen til Skrue. Han går inn i butikken, og ber Skrue passe på en kjempegullklump han har funnet. Han forteller også at det finnes enda større klumper utenfor. Skrue, grepet av gullfeber igjen, styrter ut. Guttene følger etter ham, da de ser at han ikke har tatt med seg luft-tanker. Donald blir stående alene i butikken, men snart klarer skurken å overtale også han til å gå ut for å finne gull. Straks etterpå hører de en rakett som starter, og det er selvsagt skurken som stikker av med raketten deres. Raketten lander igjen et godt stykke unna, men da det viser seg at Hakkespettene har med seg ekstra luft-forsyninger, finner de ut at de har nok luft til å komme seg bort til raketten. De kommer bare et lite stykke, da de finner den forhenværende Hakkespettgeneralen gispende etter luft. Han får noe av luften de har med seg, men dette medfører at kun Skrue og Donald kan gi seg i vei mot raketten. Generalen forteller at han hadde bygget reist sammen med skurken, men mens førstnevnte lette etter gull, drev skurken og stjal fra de andre gullgraverne. Det var også generalen som hadde funnet den store gullklumpen, men da hadde skurken slått ham ned og stukket av med luften deres. Donald og Skrue når frem til raketten, og nå følger en scene som kunne ha vært tatt fra en western-film, bare at man nå befinner seg på månen. Skrue konfronterer skurken. Denne drar revolverne og skyter, men Skrue klarer i siste øyeblikk å dukke. På grunn av den lave tyngdekraften på månen, bli rekylen fra revolverne kraftige, og det hele resulterer i at skurken farer bakover, knuser romhjelmen sin, og besvimer. For å være på den helt sikre siden, tar Donald, som også er kommet til, og slipper den store gullklumpen i hodet hans. Historien avsluttes med at gullrushet er over. Skrue er blitt enda rikere, og også Donald og guttene har fått med seg en god slump med gull. Skurken får sin straff, og generalen får tilbake sine æresbevis, samt at han bruker sin rikdom til det beste for de som trenger litt hjelp.
God historie av Barks.
Nok en historie tegnet av italieneren Luciano Capitanio. Denne er skrevet av Osvaldo Pavese, og er i typisk italiensk realisme-stil. Skrue tilkaller en motvillig Donald, og forteller ham at en mann ved navn Søren Seddelby nå har fått verdens mest verdifulle sommerfuglsamling. Dette på grunn av en brunflekket Cuneatus-sommerfugl, som er like verdifull som alle andre sommerfugler til sammen. Skrue vil ha med seg Donald til Java for å finne to slike sommerfugler, slik at hans samling blir mest verdifull igjen, men Donald leser fra avisen at de som drar ut i jungelen på leting etter en slik sommerfugl, ikke pleier å komme tilbake! Skrue forsøker som vanlig å få nevøen til å jobbe gratis for seg, men etter en heftig kamp som er typisk for italienske serier, klarer Donald å få igjennom at han skal ha 10.000 kroner for jobben. Snart reiser de av gårde til Indonesia, og Ole, Dole og Doffen har også fått lov å bli med. Vel fremme får de vite at sommerfuglene finnes på øya Sumba, men der finnes også hodejegere, årsaken til at ingen pleier å vende tilbake herfra. Donald vil trekke seg, men får ikke lov til dette på grunn av en kontrakt som er skrevet. De drar av sted til Sumba, og det viser seg snart at også guttene har lurt seg med, selv om de fikk beskjed om å holde seg på hotellet. Snart begynner de å lete etter den sjeldne sommerfuglen, men de er litt usikre på hvordan den ser ut, da Donald har glemt bilde av den hjemme. Han mener dog han husker utseendet dens. Under jakten går plutselig både Donald og Skrue i hver sin felle, satt opp av hodejegerne. De blir snart ført frem for høvdingen, og her får de vite at sommerfuglene blir sett på som deres øverste guder, og som straff for å ha forsøkt å fange dem, skal begge miste hodet, og av halefjærene deres skal det lages koster som kvinnene i landsbyen kan bruke til feie gulvene i hyttene. Kraftig kost i et 'barneblad'!!! I fangenskap oppdager våre venner at to eksemplarer av den sjeldne sommerfuglen, befinner seg i et lite bur i hytten deres. I mellomtiden har guttene funnet sporene til de andre, og klart å komme seg frem til utkanten av landsbyen. De venter til det blir mørkt, og klarer faktisk å slå ned vakten og befri onklene sine. De løper av gårde med de innfødte etter seg, og har også klart å få med seg buret med sommerfuglene. Til slutt når de ned til sjøen der gummibåtene deres ligger, og de begynner å padle utover. Med et nødskrik klarer de å komme seg unna, og via en radiosender, tilkaller Skrue et fly, slik at de blir reddet. Vel hjemme i Andeby, tilkaller Skrue noen sommerfugleksperter, men disse forteller ham at disse sommerfuglene ikke er de som han lette etter. Skrue blir rasende, og Donald får selvsagt skylden, men alt går likevel bra til slutt, da ekspertene videre forteller at disse sommerfuglene hadde man trodd var utdødd for 200 år siden, slik at Skrue likevel hadde fått med seg verdens mest sjeldne sommerfugler hjem.
Kort, men morsom historie, tegnet av Carl Barks og skrevet av Vic Lockman. Ole, Dole og Doffen har startet en saftkiosk i kompaniskap med Skrue. Han har forsynt dem med sukker og sitroner, og skal til gjengjeld ha halvparten av fortjenesten. Egentlig er hele saftkiosken bare en test fra Skrue sin side, for å se om guttene er ærlige i pengesaker, og ikke stikker av med hele fortjenesten selv. Dette er viktig for Skrue, da han vet at de en dag skal arve hans formue. Han får Donald til å gi ut penger til saft til alle forbipasserende, og selv forkler han seg og setter seg ved kiosken for å kunne følge med hva som skjer. Donald blir tydeligvis helt overivrig når det gjelder å skaffe kunder, for snart strømmer det på med folk. Det dukker også opp en sirkusdame med en tørst elefant, en hel Hakkespett-tropp og et helt demonstrasjonstog. Stakkars Skrue må kjøpe det ene saftglasset etter det andre for å kunne beholde plassen sin ved boden og for å kunne følge med på guttenes handel. Når så guttene endelig er ferdige for dagen, vakler han utmattet vekk. Senere kommer guttene til Skrue med dagens fortjeneste, og han blir fornøyd da guttene oppgir helt riktig sum, men det viser seg faktisk at det er en del penger for mye der. Guttene forteller at årsaken til dette var at de hadde en merkelig kunde som satt der hele dagen og drakk saft, og til slutt var han så omtåket av all saften at han gikk i fra vekslepengene sine. Historien kan også leses i nr.16-2004.
Morsom historie tegnet av Tony Strobl og ukjent forfatter. Donald og nevøene selger pølser på gata, da de får en søppelbil etter seg. De blir snart skuflet opp og havner inni bilen, som ikke inneholder søppel, men en madrass, slik at de lander mykt. Etter en stund blir de kastet ut av bilen og havner på et samlebånd, og rett etterpå blir de ført til Skrue som forteller at dette var raskeste måte å få dem frem på. Han ønsker å vise nevøen salen med familieportrettene, og spesielt fremhever han fetteren sin Mazuma, som er den rikeste i Afandistan, og nevøene hans, som også gjør det veldig bra. Skrue forteller at fetteren hans snart kommer på besøk, og hvis han får vite at Donald selger pølser, kommer han til å le av ham. Derfor sier Skrue at han vil hjelpe Donald til suksess. De kjører av gårde, og kommer snart til et strandhotell som Skrue eier. Dette vil han at Donald skal bestyre. Snart dukker de første gjestene opp. Gjesten åpner viduet på rommet for å kjenne sjøluften og bestiller litt mat, fisk som er hotellets spesialitet. Gjesten for seg dog en overraskelse, for like etter får han en levende fisk rett i fleisen. Ganske sur over dette, går han ned i resepsjonen, kaster fisken på Donald, og gir han beskjed om å koke den. Like etterpå oppsøker gjestene Donald på nytt, og nå forteller de at noen har kastet skjell og driv-ved på dem. Rasende forlater de hotellet. Donald løper ut på stranden for å finne vedkommende som har kastet ting, og ser straks en fyr han tror er synderen. Det viser seg derimot at fyren er uskyldig, det er noen kjempestore dønninger som slår inn mot stranden som gjør at ting fra sjøen blir kastet av gårde. Dette problemet går inn på Donald, og den natten sover han urolig, faktisk så urolig at han begynner å gå i søvne og blir nesten påkjørt av en buss. Bussen inneholder spillere fra Andeby Baseball-lag. Laget har nettopp tapt stort en kamp, og er nå på vei til en treningsleir. Spillerne bestemmer seg dog for å overnatte på hotellet. Det er da Donald får en ide, og da Skrue og fetteren senere kommer for å inspisere hotellet, er det omgjort til en treningsleir for laget. Det viser seg nemlig at dønningene er ypperlige til å trene baseball, da ballene alltid blir kastet tilbake til spillerne, og både Skrue og fetteren hans blir vel fornøyde over Donald og guttene.
Et av årets aller største høydepunkt. Dette er historien der Spøkelseskladden vender tilbake for første gang etter at Gottfredson tegnet denne klassiske skurken mange år tidligere. Dette er forresten ikke helt sant, da det i mellomtiden var laget flere italienske serier med Kladden, men disse seriene var helst ukjente både i USA og i Skandinavia på denne tiden. Den nye serien er tegnet av Paul Murry, og det er tydelig at Murry må ha likt denne serien selv også, for hans innsats fikk etter hvert stor sammenheng med hvor god historien var, og denne historien er noe av det beste han gjorde tegnemessig på 60-tallet. Denne serien oser av mystikk og spenning, og er absolutt en av de største Mikke Mus klassikerne. En nærmere presentasjon av Spøkelseskladden, kan finnes under 'Kjennetegn'.
Det hele begynner med at Mikke kommer forbi huset til Langbein en mørk kveld. Gjennom vinduet ser han tilfeldigvis en mørk skygge som tilsynelatende står truende over Langbein, sittende i stolen sin. Mikke styrter inn, men det visere seg at det bare er Langbein som tar på seg nattskjorten. Mikke har nettopp sett en litt skummel, overnaturlig film som handlet om folk som dukker opp et sted, men likevel er et annet sted. Dette fikk ham til å tro at det var Spøkelseskladden som hadde truet Langbein, og her refereres det til en gammel historie der Mikke møtte denne skurken for første gang. Dette er en historie som også har gjort sterkt inntrykk på Langbein, og han har fortsatt masse avisutklipp fra denne gamle saken liggende. Hele episoden med at Mikke kommer brasende inn, og snakket om den skumle filmen, og at Spøkelseskladden blir nevnt av Mikke, gjør Langbein riktig nervøs, og dette medfører at han faktisk braser tvers igjennom fluenettingsdøren sin, og får en kul i hodet. Mikke sier adjø, går hjem, og legger seg. Litt senere på natten skjer det skumle ting i byen. En patruljerende politikonstabel kommer plutselig over Spøkelseskladden rett utenfor en gullsmedforretning. Konstabelen gjør selvsagt det enhver fornuftig politimann ville ha gjort, han flykter i panikk. Dagen etter er det fullt oppslag i avisene om at Kladden har slått til igjen. Forbauselsen blir derimot stor da det oppdages at han fortsatt befinner seg i cellen sin. En meget nervøs Langbein besøker Mikke tidlig om morgenen for å vise ham avisoppslaget, og like etterpå blir de oppringt av Politimester Fiks. De kjører bort til gullsmedbutikken, og her får de vite at ingenting er stjålet i forretningen, men på vinduet er det malt en advarsel til Mikke, undertegnet Kladden med sin vanlige blekkflekk. Senere på politistasjonen går Mikke med på å hjelpe til med å fange skurken, men de får seg snart en overraskelse, da de oppdager at en ny Kladden-advarsel er skrevet på ryggen til Mikke. De får også vite at Kladden har skrudd på fire brannhydranter i gaten. Mikke mener dette er en avledningsmanøver, så de skynder seg derfor til den andre siden av byen. Her overrasker de Spøkelseskladden idet han er i ferd med å bryte seg inn i en bank. Han klarer derimot å stikke av fra Mikke og politimesteren. I mellomtiden finner skurken Svarte-Petter og kumpanen hans, Snøfle, ut at mens politiet er opptatte med Kladden, så er det fritt frem for dem å begå sine innbrudd. De begir seg av gårde og raner en pelsbutikk, og de legger igjen en lapp, slik som Kladden bruker, for å legge skylden på ham. Mikke fatter derimot mistanke til at det ikke er Kladden som står bak innbruddet, da det er en skrivefeil på lappen. Mikke og Fiks bestemmer seg for å kjøre til fengselet, men de vet ikke at Kladden gjemmer seg i baggasjerommet. Vel fremme ved fengselet går Mikke ut av bilen, men da får Fiks melding om nytt innbrudd. Like etter blir politimesteren truet av Kladden til å kjøre av gårde, til Mikkes store forbløffelse, da han ikke har sett hva som hendte. Mikke snakker med fengselsdirektøren, og oppdager at Kladden fortsatt sitter i cellen sin. Kladden forteller Mikke at han nettopp har hørt på radioen at Spøkelseskladden skal ha kidnappet Politimester Fiks. Mikke får låne en bil og kjører tilbake til byen. Han finner snart politibilen som Fiks kjørte, men han finner også en ny advarsel til seg selv, undertegnet Kladden. Dette forbauser Mikke, da han nettopp hadde sett Kladden i cellen sin. Mikke begynner å lete etter politimesteren. Til slutt kommer han til et gammelt, nedlagt pensjonat, men da han leter her, hører han plutselig skritt. Mikke tror det er Kladden som kommer, og forsøker å overrumple han som kommer gående, men det viser seg at det bare er Langbein som sier at han også leter etter politimesteren. De undersøker andre etasje av pensjonatet, og til slutt finner de politimesteren, bastet og bundet. Han forteller at Kladden hadde tvunget ham til å overgi alle politiets papirer over etterlyste forbrytere. Mikke blir da redd for at Kladden vil forsøke å lage et forbrytersyndikat. Imens leser Svarte-Petter&Co i avisen at politimesteren er bortført, og dermed mener de at det er fritt frem å gjøre forbrytelser. Mikke lager en plan som går ut på at siden det kun er han selv, Langbein og politimesteren som vet at sistnevnte er funnet, kan de bruke dette til både å fange Kladden og skurkene som opererer i hans navn. Fiks blir derfor gjemt hos Langbein. Mikke skynder seg tilbake til det forlatte pensjonatet, og venter på at Kladden skal dukke opp. Det blir derimot ikke Kladden som dukker opp, men politimesteren. De kjører tilbake til Langbeins hus, og her får Mikke se at nå er Langbein blitt bortført av Kladden. I mellomtiden er Kladden på jakt etter skurkene som opererer i hans navn, og han finner ut at disse nå må ha flyttet til pensjonatet der Fiks var fanget, da dette hadde vært tilholdstedet deres tidligere. Det var derfor han hadde stjålet forbryterarkivet. Mikke går også tilbake til pensjonatet, og han oppdager at Svarte-Petter og kumpanen hans nå holder til her. Mikke skal til å gå igjen, sikkert for å varsle politiet, men blir da løpt overende av Spøkelseskladden som kommer farende i full fart. Mikke slår seg i svime, men Kladden fortsetter opp i andre etasje. Her står Svarte-Petter og kompisen hans på lur, men de blir så overrasket over at det er Spøkelseskladden som dukker opp, at de lett blir overmannet av Kladden. Skurkene blir bundet, men i mellomtiden er Mikke kommet til hektene igjen, og han forsøker å fange Kladden. Kladden klarer å skubbe Mikke til side, og skal til å løpe ned trappen, men Mikke hadde forutsett dette, og spent en snor foran trappen, slik at Kladden detter ned og besvimer. Mikke bestemmer seg for å fjerne kappen til Kladden, men får seg da en kjempeoverraskelse, da det viser seg at Kladden faktisk er Langbein! Mikke skjønner da at det harde slaget Langbein fikk, samt at han var svært opptatt av Spøkelseskladden, førte til at fantasien hans løp litt løpsk, slik at om natten trodde Langbein at han selv var Kladden. Når Langbein kommer til seg selv igjen, husker han ingenting av hva som har skjedd, men Mikke forteller Langbein at det var han (Langbein) som hadde revet kappen av Kladden, og noe tilsvarende forteller han også senere til politimesteren. Fiks er fornøyd med denne forklaringen, for tross alt så klarte jo denne Kladden å fange Svarte-Petter, en skurk som de hadde vært på jakt etter lenge.
Jeg vil gjerne legge inn en liten personlig notis her. Jeg var ennå ikke fylt 5 år da min far leste denne historien for meg for første gang, og dette er faktisk den eldste Donald-historien jeg kan huske elementer fra, som ble lest for meg på den tiden. Jeg husker den var ulidelig spennende, og selv den dag i dag kan man se at dette så absolutt er en av de mest spennende Mikke-historiene vi har fått presentert i bladet.
Morsom historie fra Barks. Det er Olympiske Leker, og (nesten) alle i Andeby er begeistret over at fakkelen skal bæres gjennom byen. Unntaket er Dolly, som viser en utrolig ignoranse for hele OL, og er redd for at fakkelen skal tenne på noe. Hun presterer også å si 'Disse Olympiske Lekene - Er det en slags sisten, eller hva?'. Det blir arrangert en stor bankett i Andeby, og her skal det utpekes en løper som får æren av å bære fakkelen fra Gåseby til Andeby, og Donald er selvsagt med, selv om Dolly synes at dette er latterlig. På banketten blir det servert brent korn, da dette var det de gamle idrettshelter fra Olympen levde av. Det viser seg at dette er svært vanskelig å spise, men alle unntatt Donald truer det ned. Etter banketten blir det arrangert en løpskonkurranse, der vinneren skal få bære fakkelen, men idet løpet skal starte, får alle de andre deltakerne mageknip, slik at Donald faktisk klarer å vinne. Den store dagen kommer, og Donald mottar fakkelen fra en annen løper. Det viser seg snart at Dollys anelse skal slå til, for det varer ikke lenge før Donald klarer å sette fyr på noe. Donald løper videre, og får snart et kobbel av hunder etter seg, og til og med en amatør-kokk løper ved siden av Donald og forsøker å grille biffen sin ved hjelp av fakkelen. Etter å ha satt fyr på en rekke forskjellige ting, blir til slutt Donald jaget langt ut på en sidevei. Her klarer han å forville seg inn i en hemmelig base for anti-luftskyts-raketter, slik at alle disse blir avfyrt! En stund senere blir Donald innhentet av en hvirvelvind, og masse løses papirer blir antent, som igjen setter fyr på fyrstikkfabrikken og brannstasjonen. Tilslutt forviller Donald seg inn under en automatisk brannslukker, og da han endelig når frem til Andeby, er fakkelen sluknet. Vanæret rusler Donald vekk, fulgt av Dolly som skjenner på ham, og igjen viser hun sin ignoranse ved å tro at de olympiske lekene er en slags sisten.
Barks 10-sider igjen, kanskje ikke av de aller beste. I denne historien skulle man tro at man befinner seg i Holland i stedet for i Andeby, for det viser seg nemlig at byen er beskyttet av en diger demning ut mot havet. Det skal arrangeres et stort tresko-ball da Donald og Anton oppdager at det er en liten sprekk i demningen. Donald tetter igjen hullet med fingeren mens Anton skal få tak i hjelp, noen han selvsagt unnlater å gjøre, da han er mer opptatt av å få invitert Dolly på ballet. Donald gjennomgår all verdens plager, fra insekter til lommetyver, mens han står og venter på at noen skal komme til unnsetning. Til slutt oppdager han noe han tror er en pinn som han stikker inn i hullet i stedet, men dette viser seg å være en dynamitt-gubbe som skal brukes under festen. Det hele ender selvsagt med at hele demningen blir sprengt i luften, og byen blir oversvømmet.
Barks-historie på det jevne, hvis man kan bruke et slikt uttrykk om denne store mester. Nok en gang handler det om Donald i krig med nabo Jensen, og der de finner på de mest utspekulerte ting for å plage hverandre. Ole, Dole og Doffen forsøker å opptre som fredsmeklere, men når ikke frem til krigerne. Til slutt forsøker de ved å gi onkelen og naboen hver sin papegøye. Det er da meningen at papegøyene skal utbringe fornærmelsene, slik at naboene slipper å sloss med hverandre. Planen går derimot feil, og det hele ender med at også papegøyene begynner å sloss med hverandre.
Utmerket, lang historie fra Barks. Skrue har binge-problemer igjen. Denne gangen er det jordrotter som underminerer hele pengebingen, slik at denne er i ferd med å rase ned i et digert hull. Det viser seg snart at det er B-Gjengen som har dressert jordrottene til å gjøre dette, for å få bingen til å komme inn på deres eiendom som ligger ved siden av bingen. Skrue veksler alle pengene sine inn i store sedler, slik at de ikke skal veie så mye, og da han oppdager at det er B-Gjengen som står bak, klarer han å få sendt hele formuen med brevduer til hemmelige kontor rundt i byen. Bingen ramler til slutt ned i hullet, og skurkene blir temmelig forbauset da de oppdager at den er tom. De begynner en stor leteaksjon, og Skrue føler seg slett ikke trygg på at pengene hans er i sikkerhet. Det er da Skrue får ideen med at pengene ligner ganske mye på salatblader, så forkledd som bønder (guttene som hanekyllinger!), gjemmer de pengene i et billass med salat, og forsøker å kjøre langt ut på landet. B-Gjengen blir riktig skamfulle over at de ikke fant pengene, og bestemmer seg til å flytte til sitt gamle skjulested. Først må derimot mate jordrottene sine med salat, og i løpet av natten, finner de utrolig nok lastebilen til Skrue, og da de tror at denne bare inneholder salat, stjeler de hele bilen. Bilen inneholder mer salat enn det B-Gjengen trenger, så de bestemmer seg for å selge noe av den. Dette oppdager Skrue, og en intens jakt for å finne kjøperne begynner. Etter å ha klart dette, får de høre at resten skal brukes til jordrottene, som nå befinner seg på Skrues eiendom. Skurkene begynner å mate dyrene der, men snart faller de ned i et kjempesvært jordrottehull, og gremmelsen deres blir enda større når de forstår at de har kjørt rundt med pengene til Skrue i lang tid. Alt går bra til slutt, skurkene får sin straff, og Skrue får formuen sin tilbake.
Vi får gjensyn med den italienske tegneren Giovan Battista Carpi, men historien er skrevet av Rodolfo Cimino. Familien Duck får høre om at de siste eksemplarene av Jerikos trompeter er blitt stjålne. Dette var trompeter som var så kraftige at de en gang for lenge siden klarte å ødelegge Jerikos murer. Det er selvsagt B-Gjengen som har stjålet disse, for å bruke dem til å ødelegge pengebingen til Skrue.Nå følger en voldsom kamp der skurkene ønsker å komme nær nok bingene, slik at trompetene kan brukes. De første angrepene blir slått tilbake, men så blir det tykk tåke, og B-Gjengen klarer å komme helt inn til bingen. De blåser alt de klarer, men til deres forbløffelse, skjer ingenting med bingen. Derimot kommer det en politimann og arresterer dem på grunn av bråket. Det viser seg at Ole, Dole og Doffen hadde klart å bytte om B-Gjengens trompeter med noen andre. Selvsagt klarer Donald å blande sammen de ekte og de uekte trompetene, og da han skal finne ut hva som er hva, blåser han i en av de ekte, slik at hele bingen revner.
Ny historie med Klodrik, og den følger det vanlige opplegget, men er ikke mindre morsom for det. Klodrik har funnet ut at Donald og katten hans er blitt for late, og det tenger han å gjøre noe med. Han får her vist at militær karriere som sersjant ville ha passet Klodrik utmerket. Etter en iskald (sunn) dusj, blir Donald beordret på utmarsj, men her viser det seg at det faktisk er Donald som er den smarteste, for Klodrik oppdager aldri at Donald ikke følger etter ham gjennom den krevende løypen, men tar lettere veier i stedet. En morsom scene her er når de skal krype gjennom et langt, trangt rør. Klodrik kryper først, men Donald bare spaserer på utsiden og venter på Klodrik når han kommer ut. Donald forklarer at han krøp forbi ham i mørket (selv om dette egentlig var umulig i det trange røret). Klodrik lar seg lure, og tenker at Donald må være i bedre form enn det han trodde. Turen slutter med at de skal klatre opp en mengde kasser som er stablet oppå hverandre, noe som medfører at alt ramler ned over Klodrik. Klodrik har endelig fått nok, men får snart en ny ide, han skal nemlig begynne som kattetemmer, og serien avslutter med at Klodrik forsøker å fange katten til Donald. Mye morsom komikk her!
Spennende fortelling laget av italienerne Abramo Barosso og Luciano Gatto. Gatto er nærmere omtalt under 'Tegnere'. Mikke og Langbein er ute på sjøen i en liten båt, for å fiske. Før de starter turen, leser de i avisen at en romrakett har styrtet i havet ikke langt derfra, og at dette er den femte raketten på kort tid dette skjer med. Etter en stund, blir våre venner overrasket av et voldsomt uvær, og de driver langt til havs. De oppdager en øy i det fjerne, og forsøker å komme i land der, men før de kommer så langt, oppdager de at en rakett som er skutt opp. Plutselig blir raketten truffet av en mystisk rød stråle, og like etter styrter raketten i sjøen like ved siden av dem. På øyen treffer de to store pantere som Langbein tror er pusekatter, og han klarer faktisk å bli venn med dem da han gir dem noen fisker han har fanget. Plutselig kommer det en pil farende, og våre venner styrter av sted for å komme seg unna. De kommer snart til en hengebro, men da de er midt utpå denne, blir den kuttet fra den ene siden, men de klarer så vidt å komme seg i sikkerhet på et fremspring på fjellet. Ved hjelp av et kraftig fiskesnøre, klarer de å komme seg til bunnen av kløften, og finner snart båten sin igjen, bare for å oppdage at denne er blitt ødelagt. Natten kommer snart, og i ly av mørket bli plutselig Mikke og Langbein slått ned og tatt til fange. De blir snart ført frem til en vitenskapsmann som heter professor Kapermatt, og han ønsker å bli verdens hersker! Professoren viser dem en stor strålekanon, og med den kan han skyte ut stråler som gjør at han får kontroll over enhver motorisert gjenstand. Svakheten er at han ikke kan kontrollere levende mennesker med strålen, men til dette har han forsøkt å konstruere et slags hypnosegevær, noe han vil teste ut på Mikke og Langbein. De blir låst inne på en celle, men Mikke oppdager at døren er av jern, så han klarer å ordne det slik at når lyset blir slått på, går det strøm igjennom døren. Slik klarer de å overmanne en av vaktene og flykte ut av cellen, men de får snart andre vakter etter seg. De kommer snart til en inngjerdet gårdsplass, så det kan virke som om de er fanget, men de klarer å forskanse seg ved å kaste steiner på skurkene. Skurkene finner da ut at de skal pusse panterne sine på våre venner, men siden Langbein er blitt venn med dem, blir vaktene snart fanget i stedet. Mikke tar nå opp jakten på professoren, og etter så vidt å ha klart å dukke unna den farlige strålen hans, klarer han å slo ut professoren med en skiftenøkkel. Temmelig brutalt, men typisk for disse italienske historiene. Politiet bli tilkalt, og snart er alle skurkene fanget. Langbein får endelig vite at det ikke var store pusekatter, men pantere han var blitt venn med, og for først gang blir også han redd dem.
Nok en morsom Klodrik-historie av Kinney/Hubbard. Donald og katten Mons ligger og slapper av da det begynner å ringe kraftig på døren. De får bange anelser om at Klodrik er på ferde igjen, og gjemmer seg i kottet. Klodrik spaserer inn, men finner fort de andre, da Donald kommer til å trakke på halen til Mons. Da Klodrik spør hva de gjorde der inne, svarer Donald 'Eh… vi…æh… jo, vi ryddet i kottet… sannelig gjorde vi det. Her må ansiktsuttrykkene bare oppleves! Klodrik har bestemt at de skal dra på campingtur, og snart er de fremme ved en liten elv, der de skal slå leir. Mens Donald og Klodrik strever med å sette opp telt og få luft i madrassen, blir Mons venn med en puma som står ved elven og forsøker å fange fisk. Klodrik vil også fiske, og hopper ut i elven iført noen store vadere. Elven er dog dypere enn antatt, og han går rett til bunns. Donald redder ham, men da han blir dradd opp, er vaderne hans fulle av fisk. De bestemmer seg for å finne Mons slik at han kan få fisk også, men snart kommer Klodrik dragende med pumaen etter halen i stedet. Mons klarer derimot å stoppe pumaen fra å gjøre Donald og Klodrik noe, og følgende (katte)dialog følger: Puma - 'Mener du det er vennene dine?'. Mons - 'Han med bustehåret er bare et bedrøvelig bekjentskap'. Lykkelig over å ha blitt kvitt pumaen, begynner Klodrik å danse en indiansk ritualdans, men snart begynner det å pøse ned, da Klodrik har danset en regndans i stedet. Det hele slutter med at våre venner sitter på luftmadressen i øsregnet, og lar seg drive med strømmen.
Lang Barks-fortelling som sier litt om moten på 60-tallet, for nå er parykker 'in' som aldri før. Dette drar selvsagt Skrue nytte av, og han fører svære ladninger av parykker fra Paris til Andeby i flyet sitt. På siste turen er han så uheldig at han får en parykk over øynene rett før flyet skal lande, og dette fører til at det styrter, og alle parykkene blir strødd utover flyplassen. Det går bra med Skrue, men en skurkaktig type ved navn Skalpnik ser det hele. Og bestemmer seg for å gjøre penger på hendelsen. Da det skal ryddes opp på flyplassen, lar han seg finne under alle parykkene, og han påstår at hele flyet styrtet over ham. Han saksøker derfor Skrue for en formue, men Skrue har et vitne, og det er Donald. Han vet at at det var tomt på flyplassen. Derfor har Skalpnik leiet Donald som pilot på et fly som på forhånd er sabotert. Med stort besvær klarer han derimot å nødlande i jungelen. Her treffer Donald noen innfødte som går med kjempemessige parykker som dekker nesten hele dem, men de har også en telefon der, slik at han kan få gitt livstegn fra seg. I mellomtiden går rettssaken dårlig for Skrue. Skalpnik påstår at han er blitt allergisk for parykker, og blir tildelt en erstatningssum på en maksimallion kroner, noe som er ni hundre ganger mer penger enn det finnes i hele verden. Skrues eneste sjanse er nå å få tak i Donald, og like etterpå får de høre at han er i god behold. De farer av gårde med flyet til Skrue, men de får skurken etter seg, og han begynner å skyte på dem. Ved å tenne fyr på noen av parykkene, klarer de å narre Skalpnik til å tro at de styrter. Skurken ankommer landsbyen for å finne Donald. Han skjønner at han gjemmer seg under en av parykkene, og ved å tilby seg å kjøpe alle sammen, klarer han å få tak i Donald og kaste ham i en virvelstrøm. Like etterpå ankommer Skrue og guttene, og det blir et voldsomt basketak med skurken. Det ender med at Skalpnik havner i virvelstrømmen, men Skrue &Co bestemmer seg for å redde ham. Når han er kommet på land, takker han dem ved å føyse hele familien ned i vannet. Banditten løper av gårde, starter flyet og begynner å fly, men nå er det hans tur til å bli distrahert av alle parykkene som ligger der, og det hele ender med at han styrter i vannet rett ved siden av Duck-familien. Våre venner blir dermed reddet, og skurken blir tatt hånd om av de innfødte.
I dette nummer får vi en lang Barks-historie i sin helhet, og dette må vel være en av de merkeligste og minst troverdige historie som denne store mester lagde. Det begynner troverdig nok, Skrue ergrer seg over post som blir feilsendt og ikke kommer frem, så han klager til postmesteren over dette. Det hele ender med at Skrue overtar hele jobben som postmester med motto at alle brev skal leveres, og hvor som helst. Alt går bra helt til de får et brev som er adressert til Venus. Ingen av postbudene vil levere et brev til denne plassen, så de slutter alle mann, og for å slippe å bite i seg ordene, får Skrue laget en rakett som skal fly til Venus. Etter noen dager lander de endelig på en planet, og her blir de godt mottatt av noen merkelige beboere, men Skrues glede over endelig å ha fått levert brevet, blir kortvarig, da det viser seg at de ved en feiltakelse har havnet på Mars i stedet. De må reise videre. Og kommer snart frem til Venus. Her finner de kjempemessige bygninger delvis dekket av tåke. Plutselig hører de en stemme som forteller dem at brevet tilhører alle venusianerne, og at Skrue derfor skal åpne brevet og lese det høyt. Brevet er fra en 15 år gammel gutt som er ensom fordi han ikke har noen venninne. Årsaken til dette er at han er 5 og en halv meter høy (!) og han håper at det finnes jenter på Venus i samme høyde som vil skrive med ham. Plutselig kommer det strømmende ut jenter i riktig høyde, og våre venner får med seg en mengde brev tilbake til Jorden. For å slippe en fremtidig skytteltrafikk mellom Jorden og Venus, får de den kjempesvære ungdommen til å reise til Venus med neste rakett. Virkelig en merkelig historie!
Et av de store høydepunktene dette året, står italienerne Abramo Barosso og Giovan Battista Carpi bak. Dette er en historie uten den store dramatikken, men der følelsene virkelig kommer i sving, og vi ikke kan la være å få medlidenhet med den stakkars prøvede Donald, og kanskje også kjenne seg litt igjen i hans streben etter å kunne være selvsikker, verdensvant og attraktiv. Det hele begynner med at Donald lager dikt for frokostblandingen Knase-Knask for å vinne en konkurranse, da han blir meget brutalt avbrutt av Dolly i telefonen. Donald får myndig ordre om å dra på landtur sammen med henne, Anton, samt Dollys venninne Lola Lora som kommer fra Paris og ønsker å se Kaupangfjorden (?). De må starte grytidlig dagen etter, og selvsagt holder Donald på å forsove seg, noe som medfører at han er litt hard på gassen, og får selvsagt fartsbot. Han kommer en halvtime for seint, og Dolly er rasende. De andre har kjørt i forveien, og da Donald og Dolly kommer frem, ser Donald at Anton har fått seg en ny, lekker bil. Han treffer også venninnen til Dolly, en yndig andine som Donald gjerne vil gjøre et godt inntrykk på, noe han ikke får helt til, mye takket være Anton som klarer å overskygge ham på alle måter. Donald og Anton blir satt til å plukke blomster, og selvsagt blir Donald bukett puslete i forhold til Anton sin. Bedre blir det ikke når Donald får høre de andre tiske: 'bla…bla…bla…Donald…hihi…bla…bla…nokså dustete…bla…bla…bla'. Neste oppgave for Donald, blir å lage smørbrød, noe han faktisk klarer på en elegant måte, helt til han snubler i en stein, slik at alle smørbrødene faller på bakken. Også når det gjelder å trekke opp vinflasken (eller fruktchampagne som det kalles, da vin er et tabu-område i et norsk Donald-blad), klarer Anton å overgå Donald, og igjen må han finne seg i den fornedrende tiskingen. Donald og Anton bestemmer seg så for å forsøke fiskelykken, og Donald får en kjempefisk på kroken. Fisken haler ham av gårde, og han havner til slutt på en liten øy, der han kommer i klammeri med en svane. En oppsynsmann dukker opp, Donald får bøter for å ha plaget svanen, for å ha fisket uten fiskekort, og for ulovlig bading. Anton klarer derimot å få tak i fiskestangen og han klarer å fange fisken, men i stedet for å få bot, får han belønning for å ha fanget fisken som spiste opp alle de mindre fiskene i sjøen. Rett etterpå klarer Donald å komme i klammeri med en sint okse og den nesten like sinte bonden som eier den. Endelig er landturen over, og de skal reis hjem, men Donalds prøvelser er ikke over, da det viser seg at han har glemt å fylle bensin. Han må derfor traske 20 kilometer til byen for å få tak i dette. Dolly og venninnen hennes er riktig sure på Donald. Helt utkjørt kommer Donald hjem, bare for å oppdage at hele huset er oversvømt, da han hadde glemt å skru av dusjen om morgenen. Donald og guttene bruker hele natten på å tørke opp igjen. Da ringer det på døren, og endelig har lykken snudd seg, for han har vunnet en million kroner (anno 1965) i knase-knask-konkurransen. Det neste vi ser da, er at Donald og guttene tropper opp hos Dolly med en bil som får Anton sin til å se ut som en kassebil i fohold, og ber henne med ut på ny landtur, for sånne fe-estlige landturer bringer ham bare flaks! Det kan selvsagt diskuteres om Dolly fortjener dette, for i denne historien er hun et skikkelig hespetre!
Barks siste historie med Magica fra Tryll, som han både skrev og tegnet. Skrue og nevøene befinner seg i gamle Bagdad for å kjøpe persiske tepper. Han vet ikke at Magica er i samme ærend, men hun leter etter et flygende teppe. Faktisk så finner hun teppet hun leter etter, men da hun ikke vil betale prisen det koster, bestemmer hun seg for å lure en rik turist til å kjøpe det for seg. Dette blir selvsagt Skrue. Hun lar ham diskret få vite om det flygende teppet, og han drar for å kjøpe det. Selgeren vet selvsagt ikke at det kan fly. Skrue og de andre forsøker å få det til å fly, uten å lykkes. Magica klarer å rappe teppet, og hun vet at det må helles vann på teppet for å få det til å fly. Teppet begynner faktisk å fly, men oppfører seg så vilt at Magica blir kastet av. Skrue &Co klarer å få tak i teppet igjen. De har funnet ut at det må brukes vann fra Jari-kilden. De lar teppet bade i kilden, og nå begynner det å oppføre seg bedre. Skrue og nevøene flyr av gårde, men det virker som om teppet helst vil fly østover. Snart blir de oppdaget av Magica igjen, og ved hjelp av litt trolldom, klarer hun å få tak i teppet igjen. Hun vet dog ikke hva slags vann som skal brukes, så hun legger teppe som åte for våre venner, for å finne ut dette. Skrue og de andre finner teppet, men røper hemmeligheten med vannet. De klarer dog å stikke av fra Magica i første omgang. De lar nå teppet fly dit det vil, og det fører dem til et hemmelig rom ved noen ruiner. Her oppdager de en kjempemessig skatt som trolig har tilhørt Aladdin. En av juvel-krukkene har teppet en viss forkjærlighet for, så de tar med seg denne for å hente resten senere. Magica har ikke gitt seg ennå, og forvandler seg til en enorm rokkefugl, og flyr etter dem. Fuglen klarer å få tak i en tråd av teppet, og det begynner å rakne. Da oppdager de at det ligger en diger stein i krukken, og denne kaster de på Magica. Det viser seg at dette er en anti-trolldomsstein, så fuglen blir til Magica igjen. Dermed klarer våre venner å stikke av med skatten, men de blir forfulgt av en ufarlig, men rasende Magica som kaster småsteiner på dem.
Klodrik har som vanlig leste en bok, og han er nå blitt ekspert på katter, noe som ikke lover godt for Mons. Klodrik har blant annet funnet ut at huskatter blir overforet, så til Mons store fortvilelse blir maten hans kastet, og byttet ut med et konsentrat av chilipepper etter en gammel indiansk oppskrift. Maten er selvsagt kjempesterk, og får Mons til å styrte ut. Klodrik finner så ut at katten trenger et varmt bad tilsatt et par rå egg, men i mellomtiden har Mons alliert seg med nabohunden, og da Klodrik styrter inn i buskene for å fange katten, gir hunden ham skikkelig juling. I det tette buskaset tror Klodrik at det er Mons som har blitt så sterk, et sikkert bevis på at vitaminen virket. Han gir ikke opp planen med å bade katten, men finner ut at klørne dens må klippes først. Dette har selvsagt ikke Mons lyst til, men nå viser Klodrik hvilken enorm overtalelsesteknikk han har. Han tar frem noen kattesko, og får Mons til å gå med på å bruke disse. Katten er nå tilsynelatende hjelpeløs, og blir båret av gårde til sitt bad. Han klarer derimot å få av seg skoene, og det hele endre med at Klodrik havner i badevannet istedet.
Som vanlig, ustyrtelig morsomt.
Kanskje den mest betydningsfulle historien Barks lagde, da dette er den aller første historien med Skrue McDuck, laget i 1947. Den ble også presentert i norsk Donald-blad i årsskiftet 1957/58, så det er også en av de første reprisene vi får i bladet, og er vel kanskje den historien som er blitt trykket på nytt flest ganger. Den Skrue som fremstår her, er litt annerledes enn den figurene vi møter i senere Barks-historier, da Skrue fikk eget blad i USA. Her femstår han som en gammel, rik grinebiter, som hater alt og alle. Han ser også noe eldre ut enn det han senere gjorde. Hvordan Skrue var blitt slik, tilbaketrukket, gretten og styrtrik, kan man lese mer om i Don Rosa sin utmerkete serie om Skrues liv og levnet.
Historien begynner med at det er trist stemning hos Donald og guttene. Julen nærmer seg og Donald har ikke penger hverken til julepresanger eller julemiddag. Det er da de kommer til å tenke på Donalds gamle onkel, og håper at kanskje han har husket på dem, uten å ha noen tro på dette. I mellomtiden sitter Skrue i sin store, flotte villa og ergrer seg over julen, da alle er snille mot hverandre, og sløser med tid og penger. Han bestemmer seg for å ha det litt gøy på sin egen måte, og dette skal gjøres ved å sette nevøen på en prøve. Han iviterer Donald og guttene til å tilbringe julen på den fine hytten hans på fjellet, og han har fått sendt opp masse god mat og presanger til guttene. Han advarer også mot at det kan være bjørner der. Full av begeistring reiser Donald og guttene til hytten, og ser alt det fine som er der. Planen til Skrue, er å forsøke å skremme familien sin for å se om de er modige. Han tar med seg et stort bjørneskinn, og kjører mot hytten. Dette har han tenkt å bruke til å sette en støkk i Donald&Co med, men da han blir overrasket av snøstorm på veien, må han utsette planen litt. Imens koser Donald og guttene seg på hytten, men Donald begynner å bli litt engstelig over at det kanskje er bjørner der, faktisk så mye at selv et lite ekorn klarer å skremme Donald til å gjemme seg i lysekronen. Guttene finner ut at de mangler juletre, og de klarer til slutt å overtale en motvillig onkel til å forsøke å finne et. Det er ikke mange trær i nærheten, men de finner til slutt et gammelt, grissent, hult tre, som de tar med seg. De pynter treet, men vet ikke at inni det hule treet befinner det seg en bjørneunge. Bjørnen hopper ned fra treet og begynner å romstrere inne i stuen. Donald hører lydene, og begynner å bli nervøs igjen. En stund senere oppdager han bjørnehår, og gjemmer seg i lysekronen igjen. Etter mye brudulje, klarer guttene å hale bjørneungen ut av treet, men han klarer å smette unna igjen. I mellomtiden oppdager bjørnemor at ungen er borte, og hun følger sporene bort til hytten. Guttene klarer å overbevise onkelen sin om at det er en meget liten bjørn det dreier seg om, og til slutt våger han seg ned fra lysekronen. Når de så oppdager at bjørnen nå er kjempestor, får både Donald og guttene panikk, og farer ut av hytten. Utenfra hytten ser de bjørnene som legger i seg alle godsakene, for til slutt å sovne foran peisen. For å slippe å fryse ihjel i kulden, bestemmer de seg for å forsøke å få bundet bjørnene mens de sover. Livredd nærmer Donald seg den store bjørnen, men da denne sukker i søvne, besvimer han av skrekk, og havner i armkroken på bjørnen. Akkurat da ankommer Skrue hytten, ikledd sitt bjørnekostyme. Det første han oppdager er bjørneungen som farer avgårde. Skremt gjemmer Skrue seg bak en sofa, men blir imponert over grandnevøene da disse jager etter ungen. Det er dog Donald han ønsker å teste, men litt etter finner han nevøen, tilsynelatende sovende i armkroken på den digre bjørnen. Imponert over slektningene sine, bestemmer Skrue seg for å invitere dem til julefest i herskapshuset sitt. Skrue vil også forære en presang til den modige nevøen, men da det viser seg at dette er et bjørneskinn, besvimer Donald igjen. Skrue tror et øyeblikk at Doanld er blitt redd, men Ole, Dole og Doffen klarer å bløffe slik at de får ham til å tro at årsaken er at Donald har spist for mye mat.
En Barks-klassiker på sitt aller beste og mest betydningsfulle.
Nummer 51 inneholder bare to serier. Den første er historien om Bjørnefjell, nevnt over, og den andre er en julehistorie med Mikke og Langbein i hovedrollene, men der vi også får møte en rekke andre uvanlige skikkelser, som Julenissen, De Syv Dverger, Dumbo og kjempen fra 'Den Tapre Lille Skredderen' . Hisorien har ukjent forfatter, men ble tegnet av Don Gunn i 1947, og første gang utgitt i det samme heftet som historien om Bjørnefjell var i. Bortsett fra et par manglende en-sidere, blir dermed nr.51/65 nesten tro kopi av dette amerikanske heftet, og også et av de beste Donald-bladene som noensinne er utgitt i Norge.
Mikke og Langbein har jobb som Julenissens hjelpere, men sidene Langbein har litt vanskelig for å gjøre jobben, og ingen andre vil ha hjelp av ham, spør de til slutt Julenissen om han har en jobb til ham. Nissen sier at Langbein kan passe reinsdyrene hans, slik at de er i form til turen de skal ha den kvelden. Langbein går til stallen, men oppdager til sin forferdelse at et av reinsdyrene, Kolme, er borte. Langbein løper til Mikke for å få hjelp, og de finner snart ut at kjempen Jonsik må ha stjålet dyret. De bestemmer seg for å dra til borgen til kjempen, men før de kommer så langt, treffer de Dumbo som er på vei for å søke jobb hos Julenissen. Han flyr dem bort til kjempens borg, og slipper dem ned i gjennom pipen. De blir med en gang oppdaget av Jonsik, han fanger dem, og putter dem ned i en strømpe han har hengende på peisen. En stund senere sovner kjempen og begynner å snakke i søvne. Mikke&Co skjønner at Jonsik har respekt for moren sin. Ved hjelp av snabelen og ørene sine, klarer Dumbo å lage slik vind at det blir aske utover hele rommet. Moren til Jonsik (som har normal størrelse) dukker opp, og er sint på sønnen. Fangene blir sluppet fri, og de er snart tilbake hos Julenissen, og Dumbo får jobb som reservejulenisse.
Nok en kjempegod Klodrik-historie fra Kinney/Hubbard. Donald og Mons tror at de endelig er kvitt Klodrik for en stund, da han visstnok skal ha begynt på en kunstskole, men gleden blir kortvarig da Klodrik snart dukker opp med en bil fullastet av skrot som er kunstmaterialene hans. Han forteller at skolen lot ham slippe veldig fort igjennom (og Donald aner hvorfor). Klodrik sier at han har begynt med pop-kunst, der skjønnhet kan lages av hva som helst. Donald har problemer med å dele dette synet, spesielt da han får bot for å ha forstyrret nabofreden og for å ha søppel utover hele hagen. Etter å ha laget en skrekkelig skulptur (kalt 'Dådyr i Flukt' av kunstneren) av en gammel varmtvannsbereder, gir Klodrik seg i kast med en gammel komfyr, uanende om at Mons har søkt tilflukt inni denne. I sin streben etter å lage et nytt mesterverk, blir det så mye bråk at Donald får nok en bot. Klodrik blir kjempefornøyd med kunstverket, men Donald har fått nok, og forsøker a få stoppet fetteren, bare for å slo hodet rett i en uro Klodrik har konstruert, bestående av ambolter og lignende. Klodrik vil nå vise Donald komfyr-kunstverket, som faktisk lager lyder, nærmere bestemt 'mjau'. Donald får reddet katten sin, men da Klodrik ser hvor sint fetteren hans er, finner han ut at det er best at han sier at han skal holde utstilling og selge all kunsten sin. Donald og katten øyner at dette betyr at han snart drar hjem igjen, så de blir litt mildere stemt. Faktisk kommer det mange folk til utstillingen, og en mann kjøper alt sammen. Det viser seg derimot at det er en skraphandler som har kjøpt kunsten, men Klodrik blir ikke nedfor av den grunn, for pop-kunst er jo for massene.
