| Vi går inn i 1965, et årstall som regnes for å være den tidlige kommersialismens største år, sammen med året etter. Dette kan nok med rette hevdes, for bladet overstrømmes nå av historier som gir leserne svært liten glede. Det må dog påpekes at dette årstallet ikke er helsvart, og at det på mange måter faktisk er friskere enn året før. Årsaken til dette, er for det første at det nå atter en gang blir presentert fortsettelses-serier i bladet, og i denne perioden av Donaldbladet, ser vi heldigvis lite av kommersialismen i disse seriene. For det andre, så presenteres det her flere nye stilretninger som vi ikke har hatt i bladet før dette årstallet, noe som medfører både flere nye spennende forfattere/tegnere og nye figurer. Dette vil bli presentert senere på denne siden.
|
| Jeg føler nå at tiden er inne for å gjøre en litt mer nøyaktig beskrivelse av kommersialismen, siden den er så fremtredende på dette tidspunktet. Vi så den spede begynnelsen allerede i 1962, da dansken Nils Rydahl begynte å tegne serier. Dette er for øvrig den samme tegneren som hadde æren av å tegne de aller fleste forsidene av bladet på midten av 60-tallet. Tegnemessig var han nok kanskje inspirert av den utmerkete tegneren Al Taliaferro, en tegner som er kjent for å ha tegnet utallige morsomme en-sidere, men Rydahl klarte aldri å nærme seg Taliaferro i kvalitet, selv om han faktisk ikke er den aller verste av de kommersialistiske tegnerne. Det som egentlig var et større ankepunkt til disse seriene, var de veldig enkle historiene som lå til bakgrunn for disse. Det virket som om man undervurderte den jevne leseren, og fant ut at Donaldbladet var i sin helhet et barneblad, spesielt rettet mot barn som kanskje så vidt hadde lært seg å lese. Man innså ikke at dette var et blad som også den gang ble lest av alle aldersgrupper, og man så heller ikke at det var mulig å lage historier som var underholdende for voksne lesere, samtidig som disse ikke ble for vanskelige for de litt yngre barna. Forfattere som Carl Barks og Carl Fallberg og mange flere hadde vist at dette var godt mulig. De skandinaviske utgiverne hadde nok et problem på denne tiden, da de bladene som ble produsert i USA, ikke inneholdt mange nok historier til å dekke markedet her. Man valgte derfor å begynne å satse litt på egne krefter, samtidig som man opprettet avtale med Disney Studios, slik at flere av de amerikanske forfatterne/tegnerne nå fikk i oppgave å lage serier spesielt for utenlandsmarkedet, og da spesielt Skandinavia og Tyskland. For å klare den økte arbeidsbyrden, ble det ansatt flere nye tegnere i USA, og dessverre så virker det som om kriteriene for å få en slik jobb, var svært lave, da disse nyansatte på langt nær holdt den kvaliteten som de tidligere medarbeiderne hadde hatt. Vi ble nå belemret med svake tegnere som Fred Abranz, Jim Fletcher og Kay Wright, og ditto svake forfattere. Forfatterne bak de fleste av de kommersialistiske seriene på midten av 60-tallet er for øvrig ukjente. Det som kjennetegner disse seriene, er at de bærer preg av å være masseproduserte. Her gjaldt det å produsere så mye som mulig på kortest mulig tid, og dette gikk selvsagt ut over både innholdet i fortellingene, og det rent tegnemessige. Disse tegnerne hadde over hodet ingen interesse for den tradisjonen tegnere som Carl Barks, Tony Strobl, Paul Murry og flere andre hadde skapt, for borte var nå all detaljrikdom som gjorde seriene morsomme å lese. Alt som fantes av bakgrunner var vekke, bortsett fra det som var tvingende nødvendig for at man skulle forstå hva det hele dreide seg om. Ansiktsutrykk var et ukjent fenomen for tegnerne bak disse seriene, da figurene så stort sett lik ut uansett hvilken situasjon de befant seg i. Figurene så nærmest stygge ut, og det kunne nesten være vanskelig å forstå at dette var de samme figurene som også Barks, Stobl og Murry tegnet. Historiene var dessuten fulle av klisjeer, noe som kanskje spesielt kan merkes i historiene med Tipp og Topp og Minnis niese Tone, der denne ufordragelige jentungen alltid tar innersvingen på guttene. Jon Gisle omtaler Kommersialismen grundig i sin bok, og han legger stor vekt på Donalds lengde på nebbet, og bruker dette som et av de sikre tegnene på denne stilretningen. Han fant ut at lengden på nebbet i forhold til hodehøyden hadde avtatt betraktelig i forhold til hvordan han ble tegnet av tidligere tegnere, spesielt i Barks sin versjon av Donald rundt 1950. Han har nok et poeng her, da de mest benyttete av de kommersialistiske tegnerne, gjerne tegnet Donald med meget kort nebb, men jeg vil heller si at dette bare er en del av den generelt dårlige tegnestilen disse tegnerne hadde, enn å si at dette er en måte å angi om serien er kommersialistisk eller ikke. Noen av de mindre benyttete kommersialistiske tegnerne, som for eksempel Luis Destuet, tegnet faktisk Donald med relativt langt nebb, mens for eksempel den utmerkete tegneren Riley Thompson alltid tegnet Donald med relativt kort nebb.
Den første fasen av Kommersialismen varte hovedsakelig i årene 1964 til 1966, selv om man også kunne se spor av denne i både årene rett før og rett etter denne perioden. I 1967 var dog Kommersialismen nesten forsvunnet fra bladet, men rundt 1970 kunne man igjen begynne å se spor etter en ny Kommersialisme som skulle gjøre seg mer og mer gjeldende utover 70- og 80-tallet. De tegnerne som var hovedmennene bak kommersialismen på 60-tallet, skulle etter hvert forsvinne, bare for å bli erstattet av nye folk som ikke var et hakk bedre enn disse. En av disse var dansken Adrian Sørensen som hadde en utrolig barnslig strek, noe som for øvrig stod i stil med historiene bak disse seriene. Dette var serier som kun passet til barn i førskolealder, og dette blir å gjøre målgruppen litt for spredt. En annen danske som gjorde seg gjeldende, var Einar Lagerwall, som var en nesten like svak tegner. Mest fremtredende i denne perioden, var dog Antonio Gil-Bao som tegnet alle slags Disney-figurer i mangfoldige år, og alt så like hjelpeløst ut. Spesielt tegnet han B-Gjengen og Madam Mim, og tegningene her manglet fullstendig sjarm, og det samme gjelder historiene. Jeg har også litt lyst å nevne Tello når vi snakker om kommersialismen på 70-tallet. Han var kanskje en liten tanke bedre til å tegne enn de andre som er nevnt her, og han tegnet utelukkende Mikke Mus & Co. Han var tydelig inspirert av Paul Murry, men ble dessverre bare en svak skygge av denne tegneren. Tegningene hans ble stereotype og kjedelige, og også selve historiene hold sjeldent mål. Her var Mikke Mus detektiv for alle penga, og skurkene som ofte var Svarte-Petter eller Spøkelseskladden var blitt redusert til noen barnslige rampegutter som overhodet ikke klarte å lage spenning i historiene. Et annet kjennetegn for 70- og 80-talls kommersialismen, er at historiene er ofte utrolig korte. På 50- og 60-tallet pleide den innledende fortellingen gjerne å være 10 sider eller mer, men nå var det mer vanlig at den første historien var mellom 3 og 7 sider. En kort historie kan selvsagt også være morsom, men skal man kunne klare å bygge opp en interessant intrige og plot verdig en innledende historie i bladet, trenger man mer enn 5 sider.
De tingene som er nevnt her angående 70- og 80-talls kommersialismen vil bli ytterligere utdypet når disse årstallene blir presentert på denne nett-siden. Under er et eksempel på typisk kommersialisme anno 1965, her tegnet av Jim Fletcher.
|
|
| I nummer 2 dette året skjer det en viktig begivenhet i bladets historie, for i dette nummer blir nemlig Klodrik presentert for første gang. Dette er dog ikke den aller første historien som ble laget med denne figuren. Den første kan vi lese i nr. 16 dette året. Begge disse historiene vil bli mer grundig omtalt under 'Høydepunkter'. Dette er for øvrig også første gang vi får se Donalds katt, dette snusfornuftige dyret som i likhet med Donald selv bare vil ha ro og fred, og som ser på Klodrik som verdens største plageånd. I Gisles bok om Donaldismen, anså forfatteren denne figuren som så viktig, at han fikk tildelt sin helt egen -isme, altså Klodrismen. Personlig synes jeg dette er å ta litt drøyt i, men det er ikke å komme utenfor at Klodrik absolutt blåste nytt liv inn i et Donald-blad som på dette tidspunkt strevde litt med å fenge leserne. Klodrik ble 'skapt' av forfatteren Dick Kenney, og de første historiene ble tegnet av Al Hubbard. Dette var en tegner som nok hadde levd litt i skyggen av mer profilerte tegnere som Barks, Strobl og Murry, og han hadde frem til nå, den litt utakknemlige jobben å tegne et utall heller kjedelige Fant-historier. Denne tegneren hadde en litt uryddig strek, så tegnemessig var han kanskje ikke av de aller beste, men det morsomme er at han passer utmerket til å tegne historier med Klodrik, en figur som iverksetter kaos der orden finnes fra før. En slik figur bør ikke tegnes altfor stilrent, det passer rett og slett ikke så godt i denne sammenhengen. I senere historier, ble dog Klodrik også tegnet av en stilren tegner som Strobl, og her blir ofte settingen litt annerledes, da Donald og Klodrik ofte arbeider for Skrue i avisen hans. Dette blir en litt annen Klodrisme enn denne tidlige som vi får stifte bekjentskap med dette året, og den skulle bli mer vanlig på 70-tallet. Dette vil bli ytterligere kommentert når disse årgangene legges ut på denne web-siden. Verdt å merke seg er også hans utseendemessige forandring. I hans tidlige historier har han ganske langt, tykt, lyst hår (som også noen ganger er rødt), men i senere historier er håret hans langt og pistrete. Kan også nevne at denne figuren meget raskt ble populær i de Italienske seriene, og allerede i 1966 lagde Barosso og Carpi den første serien med denne figuren for det Italienske markedet. Denne er dessverre ikke utgitt i Norge. Klodrik forekommer fortsatt meget hyppig i Italienske serier, mens her i Norge er han dessverre blitt mer sjelden, selv om han har fått en viss renessanse de seneste årene. Han ble derimot svært lite benyttet i US, selv om det var amerikanere som lagde figuren. Historien der han hadde sin første opptreden i et amerikansk blad, kan vi lese i nr. 41/66. Det er her på sin plass å skrive litt om denne interessante figuren. Det som i første rekke kjennetegner Klodrik, er hans utrolige entusiasme, uansett hva som måtte oppta han for øyeblikket. Når han får en ide, må den iverksettes øyeblikkelig, og som den godhjertete person han er, vil han ikke la sin kjære fetter Donald gå glipp av dette. Klodrik gir aldri opp, og han nekter å anerkjenne et nederlag. Han har en gå-på innstilling uten like i det Donaldistiske univers. På mange måter er nok også Klodrik kanskje det lykkeligste mennesket (anden) i dette universet. Han er full av interesser som han alltid går 100% inn for, og skulle han mislykkes, svever han bare videre, i full gang med nye prosjekter. Han har utvilsomt et litt annet virkelighetsbegrep enn det den vanlige Andeby-borger (les Donald) har, og han klarer aldri riktig å få med seg hva som virkelig foregår rundt ham. Som oftest så ender prosjektene hans i kaos, og like ofte er det Donald som får føle dette på kroppen. I disse historiene har Donald fått rollen som den vanlige mann (and) som bare vil ha fred til å lese avisen i ro og mak. Det er da Klodrik kommer dundrende gjennom døren, klar til ett eller annet vanvittig prosjekt som han vil dele med fetteren sin, og en av Klodriks fremste egenskaper, er hans utrolige evne til å være overbevisende når ideene hans fremlegges. Dermed klarer han å få Donald med seg på disse vanvittige påfunnene. Den eneste som dog ikke lar seg lure, er Donalds katt, som øyner katastrofen før noen annen, men hva kan vel en katt gjøre…? Det er absolutt intet vondt i Klodrik. Donald ser kanskje på ham som en plage, men fra Klodriks synspunkt, så er det hans store avholdenhet til fetteren sin som er drivkraften for at han ønsker å innlemme Donald i prosjektene sine. Han ser at Donald lever et kjedelig, borgerlig liv, og ønsker å berike ham med opplevelser og kunst. Hvis Donald ikke er interessert i dette, kan godt Klodrik forsøke å lure Donald med på påfunnene, da han mener at til slutt så vil Donald se det på samme måte som han selv, og takke ham for hjelpen til å ha oppnådd et mer fullverdig liv. Under ser vi den aller første siden med denne herlige figuren.
|
|
| Lesere som kjøpte nr. 4 dette året, måtte lide seg gjennom 3 ganske lange og utrolig kjedelige historier, tegnet av Kay Wright og Fred Abranz, men til slutt ville de komme til fortsettelses-serien som startet dette nummer, og kanskje ville den oppmerksomme leser på denne tiden oppdage at denne var litt annerledes enn det man var vant til på denne tiden. Vi ble nå nemlig presentert, for første gang, for en Italiensk-produsert serie. Historien het 'Skatten fra Bola Bola-øya', og var skrevet av Abramo og Gian Paolo Barossa, og tegnet av Giovan Battista Carpi. Selve historien vil bli mer beskrevet under 'Høydepunkter', og tegneren vil bli omhandlet under 'Tegnere' for dette årstallet. Som nevnt tidligere, så hadde man nok visse problemer med å få fylt de Skandinaviske bladene med historier, og derfor benyttet man delvis Disney Studios som lagde serier kun beregnet for dette markedet, og man benyttet til dels egenproduserte ting. Fra og med 1965 begynner man altså også med en tredje løsning, nemlig å importere serier fra Italia, et land der man allerede på dette tidspunktet hadde lang tradisjon med å lage Disney-serier. I mine øyne er denne siste løsningen absolutt den mest vellykkete av de tre, og det er synd man ikke satset enda sterkere på slike serier enn det man gjorde. Mange av de Italienske seriene på denne tiden holdt en svært høy kvalitet, og de hadde både dyktige skribenter og tegnere. Seriene var ofte ganske annerledes enn det vi var vante med fra før, og i Gisles bok om Donaldismen, får disse seriene en helt egen -isme, nemlig Realismen. Om seriene er så mye mer realistiske enn andre, kan nok diskuteres, men de er utvilsomt laget på en annerledes måte. Selve plottet var ofte mer innviklet enn mange andre serier, og det var adskillig mer konflikter. Seriene var mer voldelige, og rene slåsskamper ble vanlige. Seriene var ofte spennende, og skaperne av disse, klarte ofte å lage den riktige mystikken og miljøet rundt disse. På sitt beste, blir noen av disse seriene sammenlignet med tidlige historier av Barks og andre mestere. Med andre ord, så var dette noe av det mest positive som skjedde i Donald-bladet på denne tiden, og vi ble etter hvert presentert får flere nye, spennende forfattere og tegner. Disse vil i tur og orden bli presentert under 'Tegnere' på denne siden.
Noen år senere skulle de første Pocket-bøkene dukke opp, og her skulle Italienske serier bli dominerende. I Donald-bladet var italiensk-produserte historier vanlige frem til 1978, men etter dette forsvant de totalt i mange år fremover. De senere år har vi derimot nok en gang fått glede av flere av de største perlene fra dette landet, som oftest produsert i sin helhet i ekstrahefte som følger med det ordinære bladet
Nedenfor er et eksempel på en serie innen Realismen, her tegnet av Luciano Gatto. Legg merke til den brutale måten Mikke behandler skurken på.
|
|
| Historien som er nevnt ovenfor, er ikke bare spesiell fordi det er den første Italienske historien i et Norsk Donald-blad, den er også spesiell fordi en litt spesiell figur gjør sin entre her. I denne historien blir han kalt Salve Gøyen, men det offisielle Norske navnet hans er Kaptein Klo. I USA heter han Yellow Beak. Dette er en gammel sjøulk som har seilt de sju hav, og det spesielle er at han dukket opp i den aller første serien Barks skulle tegne (sammen med Jack Hannah) med Donald i hovedrollen. Denne historien heter 'Sjørøvergull', og norske lesere måtte vente helt til 1984 for å kunne lese denne for første gang, da den ble utgitt i den aller første Gull-boken. Etter den første historien, var figuren med i et par andre historier med De Syv Dvergene og Peter Pan, men disse er ikke utgitt i Norge. Figuren ble så glemt, helt til den Italienske Donald-skribenten Barosso blåste nytt liv i ham. I historien er det også morsomt å merke seg at det er referanser til den gamle Barks-fortellingen, og også en forklaring på hva han har gjort på siden han traff Donald for første gang. Han hadde funnet ut at han var blitt for gammel til sjømannslivet, og tok losji i et hvilehjem for eldre sjøfolk, drevet av en gammel dame. Han fant snart ut at livet på landjorden ikke passet ham særlig, han måtte gi slipp på rom'en og pipen sin, og den gamle damen som stelte for ham var så overbeskyttende, at han snart hadde fått nok. Derfor stakk han av, og havnet til slutt hos Donald og guttene. Det er også morsomt å merke seg her, at dette er en av de få gangene alkohol blir benyttet i en Donald-historie. Donald serverer den gamle kompisen sin rom, noe som tydeligvis hadde vært favorittdrikken hans før han havnet på hvilehjemmet.
|
|
| I nr. 12 dette året dukker det opp en ny figur som skulle dukke opp ganske ofte i to år fremover. Dette var Tone, Minnis niese, og denne figuren fremstår for meg som selve 'personifiseringen' av Kommersialismen. Jeg skrev en gang et innlegg på diskusjonssiden til VG om denne figuren, og jeg velger her å sitere meg selv: Første gangen vi ble belemret med denne figuren, var i nr. 12/65. Tipp og Topp ville delta i såpekassebilløp, og 'låner' diverse utstyr av Tone for å kunne lage bilen. Når hun så tar utstyret tilbake, forsøker de å smigre henne, slik at de får låne det ('Så pent du har det i hagen! Håret ditt er nydelig, og øynene dine tindrer, og...'). Selvsagt bestemmer hun seg for å delta selv istedet, og lager en kvalmende bil som ser ut som en himmelseng med store sløyfer på. Naturligvis vinner hun løpet, og får en stor pokal, mens guttene som kommer på andreplass får en liten. Hun vil da bytte sin pokal som er 'ufiks og diger' med guttene sin som er 'yndig'.
Neste gang vi ser henne, er i nr. 23/65. Mikke, Minni, T&T (Tipp og Topp, ikke Tommy og Tigern) og Tone skal på skogstur. Dette er egentlig den første historien som ble laget med denne figuren. Første gangen hun treffer guttene, forlanger hun at de skal åpne bildøren for henne. Når de så kommer til skogen, er hun etter guttene som en klegg, og klarer selvsagt å utføre alt det guttene foretar seg på en mye bedre måte selv. Til slutt klarer hun å lure guttene inn i et bjørnehi, men selv er hun ikke det spor redd for bjørnen, og redder dermed dagen. Det mest kvalmende her, er likevel Minnis uttalelser om hvor søt hun er.
Jeg skal ikke gå igjennom i detalj alle historiene med denne figuren, for samtlige går ut på at hun klenger seg på T&T, og mens de stadig dummer seg ut, klarer hun alt utmerket, samtidig som hun kommer med idiotiske kommentarer. Et typisk eksempel, er fra nr. 45/65, der guttene havner i et hundebur på en hundeutstilling, og Tone dermed vinner premie for 'det mest originale kjæledyr'. Hennes kommentar er da: 'Takk, gutter! Jeg vant - som jeg pleier!', og guttene sier 'Og vi tapte... som vi pleier!'.
Alle historien med denne figuren ble publisert i årene 1965 og 1966. Det er vanskelig å beskrive hvor utrolig dårlige disse var, det må nesten oppleves. I tillegg til at historiene var dårlige, og Tone-figuren må være den mest irriterende Disney-figur som vi noen gang har sett i bladet, så var seriene også uhyre dårlig tegnet. Tegneren var en mann ved navn Jim Fletcher, og han er nok en av de svakeste tegnerne som noen gang har fått sideplass i Donald Duck & Co
|
|
| I nummer 6 dukker det opp en ny figur som skulle bli mye benyttet i bladet utover, og som fremdeles sporadisk er med. Jeg snakker selvsagt om Madam Mim. Samtidig får også B-Gjengen en annen rolle enn tidligere, da også disse figurene er med i svært mange av historiene med Mim. Også andre lite benyttete figurer gjør ofte gjesteopptredener i disse historiene, og jeg kan nevne Peter Pan, Kaptein Krok, Snøhvit, heksen fra Snøhvit, Raptus, Pluto, og selvsagt Mim sin egen katt, som ikke har noe fast navn. Denne sammensetningen av figurer, kan nok høres litt merkelig ut, men faktisk fungerer det ganske bra, og de fleste av disse historiene er faktisk ganske morsomme. Madam Mim er egentlig skurken i historien om Sverdet i Steinen, men i serien dukker hun opp i en langt snillere utgave. Hun er fortsatt en heks, men hun har sitt helt spesielle syn på virkeligheten, og nøler ikke med å bruke trolldom for å endre på ting som ikke passer inn i dette synet. I disse historiene er det stort sett B-Gjengen dette går utover. B-Gjengen derimot vet hvilken kraft Mim har, og forsøker å få henne med på skurkestrekene deres, eller de ønsker å gjemme seg hos henne på flukt fra politiet. Historien som vi kan lese i nr. 6, er egentlig den andre historien som er laget med Mim og B-Gjengen. Mim sitter og kjeder seg, og håper at en prins skal dukke opp og be henne med på dans. Hun skal akkurat til å forvandle den vettskremte katten sin til en prins, da det banker på døren. Det er en B-Gjeng-kar som ønsker hjelp av Mim, slik at de kan rane et pengeskap som befinner seg i et slott i nærheten, og hvor det skal være et stort ball den kvelden. Mim går med på å hjelpe skurken, og de ankommer slottet i et kjøretøy som ser ut som en gresskar-vogn, tydelig inspirert av historien om Askepott, en figur som Mim i sin fantasi gjerne vil være. Selve ranet går greit for B-Gjengen, men idet de skal til å stikke av, forlanger Mim at hun vil danse som Askepott, og hun drar en av karene med seg. Mim tryller slik at B-Gjeng-karen får en flott uniform, mens hun selv tryller seg om til Askepott. De begynner å danse, mens resten av gjengen venter utålmodig utenfor. Plutselig oppdager noen at de er blitt ranet, og Mim og gjengen må stikke av i full fart, men under flukten mister B-Gjeng-karen skoene sine. Vel hjemme begynner de å fordele pengene, men kommer etter hvert til å tenke på at politiet kommer til å fakke dem, så lenge skoene ligger igjen på slottet, så de løper inn i den flygende gresskarvognen for å kunne finne skoene på slottet før det er for seint. Mim derimot, blir snurt over ikke å få bli med, og hun opphever dermed trolldommen, noe som fører til B-Gjengen detter ned, og havner utrolig nok rett i Svartemarja som tilfeldigvis kjører rett under dem.
Den eldste historien med Mim og B-Gjengen, blir publisert i nr. 16 dette året. En nærmere omtale av denne historien, kan finnes under 'Høydepunkter'. Egentlig er alle historiene i denne serien å regne som små høydepunkter, for dette er virkelig bra humor. Disse histoiene må dog ikke forveksles med historiene om Mim og Magica som deler hytte inne i skogen, da disse har en mye svakere kvalitet, både innholdsmessig og tegnemessig.
|
|
| I nummer 14 dette året begynner en ny samleserie. Dette er Onkel Donalds Familiealbum, og i dette nummeret fulgte det med et album som man kunne lime bildene inn i. I hvert nummer i mange uker fremover, kunne man på utbretts-klaffen bakerst i bladet klippe ut 6 tegninger av diverse Disney-figurer, og hver av disse hadde en fast plass i albumet. Senere skulle det også dukke opp en konkurranse i forbindelse med denne samleserien. Her kunne leserne lage et to-linjers dikt om en oppgitt Disney-figur, og vinne cowboy-drakt, indianertelt og indianerfjærpryd!
|
|
| I nummer 26 dukker det opp en ny skurk i bladet, og dette er ingen ringere enn selveste Spøkelseskladden. Omtalen av denne historien kan finnes under 'Høydepunkter'. Egentlig er dette en ganske gammel figur som ble laget av Merrill De Maris/Floyd Gottfredson i 1939. Denne historien må utvilsomt være noe av det skumleste som er laget når det gjelder Disney-serier. Spøkelseskladden fremstår som en kald og intelligent skurk, omgitt av mystikk og uhygge. Denne første serien er også temmelig voldelig for å være en Disney-serie. Det er ikke nok med at Spøkelseskladden forsøker å ta livet av Mikke, men han vil også at Mikke skal lide før dette skjer. Eksempler på dette er når Kladden har klart å fange Mikke. I et tilfelle blir Mikke bundet fast til en stol med en pistol hengende over seg, rettet mot ham. I avtrekkeren er det bundet en snor, og i den andre enden av snoren er det hengt opp en fisk. Ved siden av Mikke ligger det en sovende katt. Planen er selvsagt at når katten våkner, vil den hoppe opp etter fisken, og resten kan man nok tenke seg. I et annet tilfelle der Mikke er fanget, blir han bundet og plassert oppå en smal, horisontal stokk. Han får også en løkke rundt halsen, og blir deretter tvunget til å drikke sovemiddel. Slike ting ville nok aldri bli laget i en Disney-serie nå til dags. Dette er dog en utmerket serie, noe av det beste som er laget, og i mine øyne har den kun en eneste svakhet, og det er at Kladden blir demaskert i slutten av hisorien. Dette faktum blir som oftest oversett av andre serieskapere som lager historier med denne figuren, med unntak av de italienske seriene. Et litt morsomt poeng er likevel at Spøkelseskladden ikke er helt ulik selveste Walt Disney! Italienerne tok raskt opp denne figuren i sine serier, og klarte til en viss grad å opprettholde mystikken rundt denne figuren. Dette gjelder spesielt i Guido Martina/Romano Scarpa sin historie fra 1955 'Topolino e il doppio segreto di Macchia Nera', eller 'The Blot's Double Mystery) som den heter på engelsk. Også i denne serien får vi se Kladden uten maske, og her har han også et par nye triks på lager. Det viser seg at innsiden av lakenet hans er hvitt, slik at han bruker denne siden ut for å bli vanskelig å se når det er snø. Dessuten kan han i visse tilfeller gjøre seg usynlig! Disse tingene er dog ikke vanlige i senere italienske historier. I 1964 bestemte også endelig amerikanerne seg for at dette var en figur det var verdt å satse mer på, og det første resultatet av dette kunne vi altså lese i bladet det samme året. I den amerikanske originalen av denne serien, kunne man på det aller siste panelet lese at 'the Phantom Blot' ville få sin egen serie i USA. Denne serien varte bare i 7 nummer før den dessverre gikk inn. Dette var lange, spennende historier med Spøkelseskladden i hovedrollen, men det krydde også av andre figurer som man kanskje i utgangspunktet ikke hadde ventet å finne i serier med denne figuren. Det er selvsagt naturlig å finne Mikke og Langbein her, men også Donald, Skrue, Super-Langbein, B-Gjengen og Madam Mim (!) er med i noen av disse heftene. Spøkelseskladden mister kanskje noe av sin originale uhygge og mystisisme i denne serien, og noe av årsaken til dette, kan kanskje være at han nå plutselig har fått pupiller. Det gjorde det sikkert lettere for tegneren å vise hva Kladden føler i ulike situasjoner, men han blir også litt mindre uhyggelig på grunn av dette. Disse historiene er likevel utmerket og underholdende lesning. Vi vet ikke hvem som skrev disse seriene, men de var alle utmerket tegnet av Paul Murry. Noen av disse heftene ble utgitt på norsk i månedsheftene som fantes på den tiden. På 70-tallet overtok andre Disney-forfattere/tegnere, og også mange av disse brukte Spøkelseskladden i sine historier. Dessverre klarte ikke disse skribentene å lage historier som var verdige for denne figuren. Kladden mistet alt det mystiske som tidligere hadde vært kjennetegnet hans, og han var nå omtrent like farlig som en dårlig lommetyv. Mikke hadde ingen problemer med a fange denne skurken i en kort 8-siders historie, og mange av disse historiene var utrolig barnslige. Noen tegnere forsøkte å gjøre skurken mer skummel ved at man også kunne se tennene hans, men dette gjorde bare sitt til at han ble enda mer latterlig. Det kunne se ut som om tennene hans var klistret utenpå det svarte lakenet hans. Vi har også sett eksempler på at Kladden har familie, da både en bror og en datter er blitt presentert. Dette er, i mine øyne, også et feilsteg, og noe som er med å fjerne det mystiske rundt denne figuren. Det er dog håp for at Kladden kan få igjen litt av sin tidligere storhet, da noen av dagens skapere er klar over hvilken urett som er gjort mot denne figuren, og har forsøkt å lage historier som er Spøkelseskladden verdig. La oss håpe at denne trenden vil fortsette, men uansett så er ikke dette en figur som bør brukes for ofte. Hvis han ble like vanlig som det Svarte-Petter var i en periode, vil noe av effekten gå vekk.
|
|
| Historien med Spøkelseskladden introduserer også en annen ny figur for de norske Donald-leserne. Han har hatt mange forskjellige navn gjennom tidene, men det offisielle norske navnet hans, er vel Politifullmektig Olsen. Original-navnet hans er 'Detective Casey'. Dette er også en svært gammel figur, og han opptro også i den første Kladden-historien, tegnet av Gottfredson, men den aller første historien med denne figuren, er 'Rørleggerbanden' fra 1938. Denne kan vi lese på norsk i kjempeboken 'Jeg, Langbein' som kom ut i 1977. Olsen opptrer ofte som en slags politidetektiv, og skal ofte samearbeide eller konkurrere med Mikke når det gjelder å løse saker. Han er rimelig inkompetent, noe han ikke klarer å innse selv. Han har en usedvanlig tro på seg selv og sine evner, og når da likevel Mikke kommer han i forkjøpet med å ha løst en vanskelig sak, forsøker han gjerne å ta æren av det hele. Etter Gottfredson sin periode, så er historien nevnt her, den eneste som er laget med denne figuren for amerikansk utgivelse. I italienske serier forekommer han derimot meget hyppig. I serier laget for Egmont (D-merkete serier), var han også lenge vekke, men fra midten av 90-tallet har han begynt å bli mer vanlig også her.
|
|
| I nummer 27 begynner nok en ny samleserie i bladet. Denne gangen gjelder det 'Skip og Fartøy', og hver uke i mange uker fremover kunne leseren få et nytt bilde til denne serien. Man kunne også sende inn et postkort, og ville da få gratis tilsendt et samlehefte som man kunne ha bildene i.
|
|
| I nummer 38 begynner nok en samleserie. Dette kalles Donald Duck's Tryllebilder, og kan finnes på utbrettsflappen i flere uker fremover. Dette var tegninger som kunne brettes på en spesiell måte, og da kom det frem en ny tegning. Dessverre så mangler disse i mine blader, så hvis noen har dette intakt, send gjerne en mail og en scan til mikkmus.hotmail.com, da jeg gjerne vil presentere et eksempel på dette på denne siden.
|
Dette året dukker det opp noe nytt for Petter Smart, noe som skulle ha stor betydning for hans oppfinnervirksomhet i mange år fremover. Jeg tenker da på den berømte tenkehetten som hjelper Petter med å pønske ut de lureste ideene. Den ser ut som litt av et tak med skorstein på, og oppi denne ligger det tre fugler. Den eldste registrerte serien med dette fenomenet, blir trykket i nummer 50 dette året. Denne er muligens skrevet av Vic Lockman, og den er tegnet av Phil De Lara. Her kretser det også en liten satellitt rundt tenkehetten. Første gangen vi får se tenkehetten, er dog i nummer 41, og her er satellitten vekke, men når ideen kommer, verpes det et egg som umiddelbart sprekker og forsvinner (?). Litt mer om bakgrunnen til tenkehetten får vi vite i den morsomme historien 'Petter Smart i Tenkehetten', utgitt i nr. 46 dette året. Det hele begynner med at B-Gjengen stjeler de nye fly-buksene til Petter, men da de ikke greier å styre disse særlig bra, braser de rasende inn til Petter og binder ham for å kunne stjele alle oppfinnelsene hans. Ved et uhell faller tenkehetten ned på hodet til en av B-Gjeng-karene. Han får dermed ideen hvordan de skal kunne røve banken uten å bli fakket, og derfor stjeler skurkene tenkehetten. Ved hjlep av denne, klarer de å finne opp noe som gjør både dem selv og byttet knøttsmå, og dermed setter dde i gang en stor forbryterbølge. Petter bestemmer seg for å forsøke å stoppe B-Gjengen, men for å klare dette, trenger han å lage en ny tenkehette. Først lager han en ny grublekasse med trykte hjernestrømløp. Deretter tar han en rakett til den lille planeten Tenkus for å få fatt i nye grublefugler. Vel fremme, viser det seg at fuglene er nesten utdødd, men til slutt klarer han endelig å få fatt i tre nye fugler. Vel hjemme bruker han den nye hetten, og får ideen med å lage en maskin som opphever forminskelsesstrålene. Han bruker denne maskinen over hele byen, og når han til slutt kommer til skurkenes skjulested, blir hele kåken deres sprengt når alle pengene plutselig blir store. Så begynner en intellektuell duell mellom Petter og B-Gjeng-karen med tenkehetten. Plutselig høres et knekk fra Petters hette, og det viser seg at en unge vbar blitt klekket ut. Petter har nå flest fugler og vinner kampen.
Ideen med tenkehette for Petter, stemmer selvsagt lite med dagens oppfattelse av oppfinneren. Tenkehetten er for lengst forsvunnet, og Petter er en anerkjent oppfinner som ikke trenger 'kunstig stimuli' for å kunne finne opp ting. I disse gamle historiene fremstilles han nærmest som hjelpeløs uten tenkehetten. Synes likevel at det var en litt morsom gimmick forfatterne den gangen lagde, og det ble ganske mye underholdende lesning av det hele.
|
|
Reklame er det selvsagt dette året også. Her er litt typisk sådan anno 1965.
|
|
Fra siste halvdel dette året, er den siste vanlige siden i bladet (hvis man ser bort fra permen), dedikert til en konkurranse. Dette går da selvsagt på bekostning av en tegneserieside.
|
|