Året inneldes av en Barks-fortelling, denne gangen på bare 9 sider, og selv om det er nevnt i INDUCKS at dette er det korrekte antall sider, så er dette feil, for opprinnelig er den på 10, men dessverre er 1 side kuttet ut i dette bladet. Dette er meget synd, for det gjør historien litt vanskelig å følge mot slutten. Dette er uansett ikke blant de aller beste historiene Barks lagde, og er også en 'remake' av en tidligere historie han lagde, nemlig 'Gullgruvekartet' som ble lagd i 1947, og som vi første gang kunne lese i nr. 28/1958. Kort fortalt så har Ole, Dole og Doffen lagd en leke-kontrakt på en øy på skolen. Denne blir funnet av en boms som selger den videre til naive Donald for 100 kroner. De drar ut til øyen, som selvsagt er ganske annerledes enn hva Donald har forespeilt seg, og den er også merket med 'Adgang Forbudt' skilt. Uten å bry seg om dette, går Donald i land, og oppdager snart noen merkelige tønner utplassert på øyen, og han oppdager også en mann som befinner seg i et underjordisk 'hus'. Donald tror mannen er en spion, og slår ham ned. Han kommer snart til hektene igjen, og oppdager Ole, Dole og Doffen, som han får med seg inn i 'huset' for å redde dem. Nå blir alt litt uklart, for det neste vi ser er at tønnene står i brann, mens Donald forsøker å grave seg ned, og snart er Donald dekket av et stoff som skulle testes ut mot branner, og det hele slutter med at guttene strever med å få stoffet av Donald igjen.
En meget god og lang Barks-klassiker. Skrue blir presset til å være med på en reportasje for billedbladet 'Gøy', noe som medfører at 'alle' vet at han er verdens rikeste. Dette benytter den gamle pengeutlåneren Simon Slikk seg av. Han hadde lånt penger til Skrue (med skyhøy rente) under gullrushet i Alaska i Skrues ungdom. Han vil nå forsøke å kreve pengene på nytt, da dette vil utgjøre hele formuen til Skrue på grunn av rentene, men Skrue klarer å finne den gamle kvitteringen som beviser at han har betalt. Han vil derfor ta med seg kvitteringen til Alaska for å bevise sin uskyld. Skrue og nevøene tar et småfly for å komme frem, men her er også Slikk. Han forsøker å stjele kvitteringen, men blir oppdaget, og det blir et voldsomt basketak. Dette ender med at vesken med kvitteringen faller ut av flyet, og havner ved siden av en elv, langt ute i ødemarken i Alaska. Det blir nå et kappløp mellom Skrue og Slikk for å komme først frem til elven. Slikk stikker av med det beste hundespannet, mens Skrue får tak i noen gamle, giktiske hunder, deriblant den gamle veteranen Bjeffo. Nå begynner en slitsom ferd for Skrue, og lettere blir det ikke når skurken klarer å bedøve Skrue og hundene hans med fisk innsatt sovemedisin. Bare Bjeffo klarer å holde stand, og sliter seg videre etter Slikk og hundespannet hans. Når Skrue våkner igjen, ser vi hvilket varmt vennskap som opptrer mellom ham og den gamle hunden. I mellomtiden har Donald klart å fortelle pressen hele historien om kvitteringen. Utrolig nok klarer Skrue og hundene hans nesten å ta igjen Slikk, men for å komme først til vesken, må de krysse elven der isen nå holder på å gå i oppløsning. Slikk tar den tryggere veien lenger oppe. Skurken ser at Skrue nå holder på å komme først, og skyter etter ham, slik at Skrue detter i elven. Igjen klarer Bjeffo å redde Skrue, men faller selv i elven. Så kommer det klassiske dilemmaet; Skrue må enten redde formuen sin, eller redde sin venn, og selvsagt velger han det siste. Både Skrue og hunden havner nå på et isflak, men blir snart reddet av den lokale Hakkespett-patruljen samt deres tamme isbjørn. Slikk kommer frem til vesken, og skal akkurat til å rive i stykker kvitteringen, da det plutselig dukker opp massevis av reportere som har tatt bilde av ham med fjernlinse. Dermed har Skrue likevel reddet formuen sin.
Verdt å merke seg, er at flere historier med Simon Slikk ble laget etter dette. Først kom 'Jakten på Sam Skjerper' av Fallberg og Stobl. Denne kunne leses i nr. 9/79. Mer kjent er nok Rosa-historiene 'Siste Slede til Dawson' (35-38/90), 'Sølvstrømmen' (29-31/93) og 'Milliardæren' (45/93), der vi igjen får se det berømte oppgjøret mellom Skrue og Slikk, slik at Skrue får kvitteringen som beviser at han har tilbakebetalt gjelden.
Morsom historie skrevet av Vic Locman, tegnet av Tony Strobl. Det skal arrangeres stor skatebord-konkurranse, der den som først klarer å komme frem til Heggeskogen får spise lunsj med det store idolet Guggen Drøbel. Dette er noe Dolly har meget lyst til, men problemet er at hun ikke kan stå på disse skatebordene, som faktisk også er motorisert. Donald lover å hjelpe henne (ingen sjalusi her), og klarer å ordne skatebordet slik at det blir umulig å falle av. Løpet begynner, og Dolly oppdager snart at det er umulig å svinge med dette skatebordet, så hun kan bare kjøre rett frem. Nå oppstår mye komikk idet Dolly må kjøre gjennom de mest utrolige stedene, men hun nærmer seg likevel målet. Til slutt må hun kjøre rett igjennom et tornekratt, og her snapper hun med seg et dyr som hun først tror er en katt, men som viser seg å være et stinkdyr. Med dyret i armene fortsetter ferden mot mål, og hun klarer dermed å kjøre rett i Guggen. Det hele endre dermed med at selv om Dolly kom sist i mål, blir det henne som får spise lunsj med idolet, men det er fordi det stinker sånn av dem at de trenger en plass for seg selv.
Bra 8-sider fra 1961, tegnet av Paul Murry, der skurkene nærmest blir hovedpersonene. Mikke og Langbein kjører rundt og selger lunsj til arbeiderne på forskjellige bedrifter, og kommer til slutt til et sted der et par falskmyntnere holder til. Den dummeste av skurkene bruker en av de falske sedlene til å kjøpe lunsj, noe den andre skurken ikke blir særlig begeistret over, da sedlene ikke var ferdige, og hadde en alt for lys farge. Vi får nå følge skurkenes bestrebelse etter å få igjen seddelen som vekslepenge på de forskjellige stedene våre venner stopper. Da dette ikke lykkes, tar de heller og overfaller Mikke og Langbein etter de er ferdige med runden, og alle kjører av gårde i bilen til Mikke. På veien blir de stoppet av en konstabel som vil kjøpe kaffe med sukker i. Mikke må servere kaffen, men tar salt i stedet for sukker, noe som gjør konstabelen meget irritert. Mikke, Langbein og skurkene ankommer snart skjulestedet, men rett etterpå dukker konstabelen opp igjen. Han klarte å følge etter dem, da Mikke hadde vært så smart at han hadde satt kaffekranen åpen, og dermed var det lett å følge sporet. Skurkene blir dermed arresterte.
Nok en utmerket historie av Vic Lockman og Tony Strobl, og dette er også første gangen vi får møte Bitte-B-Gjengen (Se Kjennetegn). Det hele begynner med en slåsskamp mellom Dole og en av B-Gjeng-nevøene. Begge havner i en søledam, og når B-gjengen kommer for å hente nevøene, blir barna forvekslet på grunn av sølen. B-Gjeng-gutten (Nr. 1) hos Donald bestemmer seg for å røpe tilholdsstedet til onklene, men når politiet kommer frem, finner de en avisartikkel, slik at de skjønner at skurkene er dradd til Aztekland for å finne en professor som er på jakt etter Aztekernes skatt som ble gjemt for conquistadorene i gammel tid. Donald og guttene får låne et fly av Skrue, og reiser også til dette landet for å finne Dole. Snart treffer de på en gjeter de blir venner med, og han viser dem hvor professoren holder på å grave. Når Donald og guttene ankommer denne plassen, finner de også B-Gjengen. For å slippe unna skurkene, løper de til hytten til gjeteren, og her blir de gjemt i et underjordisk rom, som faktisk viser seg å være gjemmestedet for skatten. Dessverre oppdager også skurkene dette, men da de skal til å fange Donald &Co, sklir de på kulene som Donald forsøkte å lade geværet sitt med, og dermed blir B-Gjengen fanget.
Nok en parodi på en kjent fortelling, denne gangen "Swiss Family Robinson". Her er Mikke, Minnie, Tipp og Topp (som er i familie i denne historien), forliser da de er ute i båten sin. Hele besetningen, unntatt matros Langbein, flykter i livbåtene, men våre venner klarer å ta seg inn til en øde øy. Vi får se hvordan familien strever med å lage seg et nytt hjem på øya, og snart finner alle seg godt til rette, bare ikke Langbein, som forsøker å komme seg vekk fra øya. Først da de oppdager en annen forlist, Robbie Krusesen, ordner ting seg til slutt for langbein og. Historien kan også leses i nr. 7/1992. Skrevet av Vic Lockman, tegnet av Paul Murry.
Morsom historie av Barosso og Scarpa. Donald har fått seg en liten yacht, og blir presset av Dolly til å ta med seg Anton på tur. Dette har selvsagt Donald ikke så lyst til, så han prøver å arrangere en rekke forskjellige 'uhell', slik at Anton ikke lenger skal ha lyst til å fortsette reisen. Selvsagt faller alle uhellene tilbake på Donald. Etter en lang, strabasiøs tur for Donald, ankommer de havnen Peztillo. Her går Anton i land for å poste et brev. Mens han er vekke, finner Donald brevet, som Anton tilsynelatende har glemt å legge i konvolutten. Brevet er til Dolly, og Anton skriver at Donald og guttene gjør sitt ytterste for at han skal ha det bra på båten, og som takk for dette, vil han forære dem en ny motor til båten når de kommer hjem igjen. Donald angrer seg nå på at han har forsøkt å spolere turen for fetteren, og tar nå og kjøper inn masse god mat til hjemreisen, og han begynner å varte opp Anton på alle mulige slags måter. Når de så er tilbake igjen, ymter Donald forsiktig frempå om motoren, men da viser det seg selvsagt at Anton bare hadde planlagt det hele, for han syntes det var merkelig med alle uhellene som skjedde om bord.
Dette er en utmerket historie som hadde fortjent å bli trykket opp igjen. Som en liten kuriositet kan også nevnes at Anton faktisk røyker pipe i denne fortellingen.
Morsomt ordspill på den Norske tittelen på denne Fallberg/Murry-historien fra 1958. Mikke og Langbein befinner seg langt hjemmefra, da de hadde planlagt å lete etter uran, uten at dette hadde blitt vellykket. Plutselig dukker det opp to karer som vil ha dem til å kjøre dem til Bumluk-indianernes leir med sjøflyet sitt. Da Mikke ikke er villig til dette, tar den ene opp en skyter for å tvinge dem. Mikke og Langbein klarer å dra av gårde med flyet, men det blir skadet av en kule, så etter en stund må de nødlande. De kommer til en jungel, og her finner de en Bumluk-indianer fanget i en felle. De hjelper ham, og blir invitert til landsbyen. Her blir de møtt av andre indianere i stammen som forteller at de endelig har klart å gjøre stor fangst både innen jakt og fiske. Høvdingen finner ut at det er Mikke og Langbein som har brakt dem hell, og dermed får de ikke lov å forlate landsbyen igjen. De får derimot lov til å hugge ut en totempel av seg selv (en stor ære), men når de blir natt, lister de seg ned til totempælen, og klarer å bruke denne som en slags båt, da de i hemmelighet hadde fått den hult ut. De stikker av, men oppdager snart de to skurkene de tidligere var i klammeri med. Mikke overhører en samtale slik at han forstår at det er funnet uran på indianernes område, og skurkene vil forsøke å lure dette fra dem for en billig penge. Mikke vil nå advare indianerne, men skurkene oppdager dem, og jakten begynner. Mikke og Langbein bruker den hule totempælen for å forsøke å stikke av, men skurkene kommer etter i kano. Plutselig blir både våre venner, og skurkene, møtt med et pileregn fra indianerne, og skurkene må dermed overgi seg. Spørsmålet er nå hvor uranet befinner seg, men ved hjelp av en geigerteller, finner Mikke ut at pilspissene er radioaktive, så det viser seg at minen indianerne bruker til dette formålet, inneholder uran, og dermed var alle problemer over…
Skurkene i denne historien er Doc Finkenstein og Reka (selv om de kalles andre ting i denne historien), se Kjennetegn for nærmere omtale om disse.
Morsom 10-sider fra Barks. Donald er på stranden og ser på bølgene en kald vinterdag, da surfeklubben han er medlem i dukker opp. Han får vite at klubben skal holde oppvisning til inntekt for et godt formål, og de forlanger at Donald går hjem og henter brettet sitt. Donald farer hjem, men har liten lyst til å surfe i kulden, så han forkler seg derfor som Skrue for å slippe unna. Imens har også Skrue problemer, for han ser at en flokk jentespeidere og lederen deres kommer for å samle inn penger til det samme formålet, eventuelt at han må ta dem med på skitur. Han forkler seg derfor som Donald for å slippe dette. Det hele ender selvsagt med at Donald (forkledd som Skrue), tar jentene med på tur, og Skrue (som Donald) må surfe. Mye komikk underveis, men begge havner til slutt i isvannet, og avslutningsvis ser vi begge to som leser avisen om bragdene de tilsynelatende har gjort, irriterte over at avisene ikke er til å stole på.
Kjempegod og spennende Barks-historie. Skrue blir oppsøkt av sjeik Arrabi, som forteller at han har funnet dronningen av Sabas tapte mine ute i ørkenen, men trenger finansiell hjelp til å finne den igjen. Skrue ønsker å hjelpe, men de vet ikke at de blir avlyttet av skurker som jobber for den onde Hassan Ben Fengsal. De flyr til Arabia, men på et hotellrom blir de overmannet av skurkene. Skurkene tar med seg sjeik Arrabi slik at han skal vide dem minen, og de tar også med seg Ole som en ekstra forsikring. De andre blir bundet, men etter en stund klarer de å komme seg løs. Skrue og Donald bestemmer seg for å ta flyet og fly over ørkenen for a finne Ole og sjeiken, mens Dole og Doffen må være igjen. Det viser seg snart at skurkene har sabotert flyet, og Skrue og Donald må nødlande i ørkenen, uten at de har vann med seg. I mellomtiden klarer Dole og Doffen å finne en lokal Hakkespettpatrulje med kameler, og guttene drar ut i ørkenen for å finne slektningene sine. Skrue og Donald har en strabasiøs tur gjennom ørkenen, men til slutt blir de gjenforent med Dole og Doffen. Ved hjelp av noen spor som Ole har klart å legge ut, klarer de å følge etter skurkene. Ved et fjellpass oppdager de en oase, og her viser det seg at etterkommerne av de som passet på den gamle gruven, fortsatt lever, og de bruker gullet som byggemateriale. Etter en stund ankommer også skurkene oasen, men nå blir de effektivt overmannet takket være våre venner, samt de innfødte som bor her. Sistnevnte får beholde gullet sitt, noe som faktisk ikke bekymrer Skrue noe særlig i denne historien.
Skurken Hassan Ben Fengsal må være en av de ondeste skurkene Barks lagde. Ikke bare bruker han en liten gutt til å tvinge de andre til å gjøre som han sier, men når skurkene kommer frem til gruven, er det tydelig at han ikke tenker å la Ole og sjeiken leve. Vi får også se at både sjeiken og Ole får litt røff behandling under den strevsomme ferden igjennom ørkenen, og på et tidspunkt blir Ole holdt opp ned mens tauet han var bundet med ble løsnet en liten stund.
En av mine favoritt-historier av duoen Fallberg/Murry. Her er det spenning i massevis, god dialog, og mye komikk, hovedsakelig av Langbein.
Det er sirkus i byen, og Mikke og Langbein får i oppdrag av politimesteren og sirkusdirektør Gelatin, og etterforske en mengde innbrudd som har forekommet på stedene sirkuset har vært. Raneren blir beskrevet som en eldre dame, men når noen forsøker å følge etter henne, forsvinner hun bare. Våre venner får jobb ved sirkuset for å forsøke å løse mysteriet. Ved en tilfeldighet klarer Langbein å dytte til en eldre dame, men like etterpå er hun vekke. Han forteller Mikke om dette, og litt senere ser de damen på nytt. Mikke forsøker å skygge damen, men blir oppdaget, slik at hun på en utspekulert måte klarer å komme seg vekk. Flere innbrudd skjer, og Mikke forstår at tyven må ha brukt flere forskjellige forkledninger. Mistanken begynner derfor å falle på forvandlingsartisten Skinko, som jobber ved sirkuset, og som klarer å skifte antrekk og forkledning i et rasende tempo, men Gelatin forteller at han hadde vært borte til husvognen til Skinko da forbrytelsen ble begått, og da hadde artisten fortalt at han ikke ville bli forstyrret. I mellomtiden blir Mikke og Langbeins samtale avlyttet av en mystisk person vi bare ser skyggen til, og da denne personen er redd for at Mikke og Langbein skal løse gåten, bestemmer han seg for å gjøre noe drastisk. Om kvelden finner Mikke en lapp undertegnet Gelatin, som sier at han ønsker at de skal sjekke linen som akrobatene bruker i nummeret sitt. Mikke begynner å klatre opp den høye stangen opp til linen som akrobatene bruker, men da han er kommet nesten opp, begynner en mystisk figur å hugge løs på bardunene til stangen, for å få denne til å falle ned. Disse er dog sterkere enn det skurken hadde regnet med, så før han har klart å kappe dem, klarer Mikke å komme seg ned igjen. Skurken klarer nok en gang å forsvinne, men tilbake hos Gelatin, forteller direktøren at det ikke var ham som hadde skrevet lappen, og at han også hadde hørt Skinko i husvognen sin da alt dette skjedde. Litt senere ser vi Langbein som forsøker seg som dyretemmer. Han øver seg på vanlige katter, og kattene er meget begeistret for ham, da han har Baldrian (hva nå enn dette er?) i lommene, noe kattene tydeligvis er svært glad i. Mikke bestemmer seg nå for å avlegge Skinko et besøk, men da han kommer bort til husvognen hans, roper Skinko "Ikke forstyrr meg, jeg hviler!", men da Mikke undersøker nærmere, viser det seg at vognen egentlig er tom, og at stemmen kommer fra en plate på en platespiller. Mikke skjønner nå at Skinko er skurken, og vil løpe bort til Gelatin for å si ifra. I mellomtiden treffer Langbein på en kar med legevæske, og denne legen klarer å narre Langbein med seg. Mikke finner ikke Gelatin, men litt etterpå oppdager han Langein som roper ham til seg fra vognen til Skinko. Mikke går inn i vognen, men blir overmannet av skurken, som hadde forkledd seg som Langbein. Det var selvsagt Skinko som hadde forkledd seg som lege. Mikke og Langbein blir nå bundet og puttet i buret til den farlige tigeren som er der, men tigeren tar bare å biter over tauene som Langbein er bundet med, og drar av ham buksen. Det viser seg at Langbein hadde Baldrian i bukselommene sine, og tigeren var like glad i dette som kattene. Deretter farer tigeren etter skurken, for det viser seg at det også var Baldrian i vesten til Langbein, og denne hadde skurken fortsatt på seg etter at han forkledde seg. Dermed blir skurken til slutt overmannet.
Ingen Norsk tittel på denne historien med ulvene, men den går under vignetten 'Månedens Utvalgte', og er dermed opptrykk av en gammel historie. Det som er litt spesielt med denne, er at det er den aller første historien med Lilleulv sin fetter Ulrik (Eller Izzy som han heter på originalspråket). Kort fortalt så har Storeulv invitert den rampete nevøen sin (han kalles Joffen her) på besøk, da han håper at Lilleulv vil bli påvirket av hans dårlige manerer. Da Ulrik derimot finner ut at Soreulv VIL at de skal være slemme, synes han ikke det er morsomt å gjøre fantestreker, og det eneste Lilleulv ikke får lov til av faren, er å gå på speidermøter, så derfor er det nettopp dette de to små ulvene gjør. Planen til Storeulv går dermed den gale veien, da Ulrik heller blir påvirket av Lilleulv, enn motsatt. Historien er tegnet av Paul Murry.
Sjarmerende 6-sider skrevet av Don Christensen, tegnet av Paul Murry. Hiastorien er fra 1953, og her er Pluto hovedpersonen. Ingen dyp handling, det handler om Pluto som forsøker å sjarmere en tispe, type puddel, hans problemer med rivalen Bølla, type bulldog, samt en plagsom kråke. Selvsagt klarer Pluto å bli helten til slutt. Denne relativt enkle historien reddes av Murrys nydelige tegninger. Han tegner Pluto på en aldeles utmerket måte, og figuren har svært gode ansiktsuttrykk. En historie å komme i vårstemning av. Historien kan også leses i Murrys bok i serien Hall of Fame.
Nok en Klodrik-historie publisert for den amerikanske versjonen av Donald Duck. Denne gangen inviterer Klodrik Donald på safari i jungelen. Klodrik har vært der tidligere, og påstår at han kjenner alle dyrene der. Det viser seg snart at det er kommet en del nye dyr siden den gang, og disse ikke er så vennlig innstilte. Det blir en strabasiøs og farefull ferd gjennom jungelen, og Donald er glad når de endelig er hjemme igjen. Klodrik er dog litt skuffet over Donald som heller vil lese om jungelen i en bok enn å oppleve den, og vil heller ha venner hjem, enn å møte de i jungelen, men for å løse dette problemet, inviterer Klodrik flere av sine bekjente som han har truffet på sine utflukter, hjem til Donald.
Tegnet av Tony Strobl.
Her får vi en riktig gammel Mikke-historie fra 1947, tegnet av Don Gunn. Mikke skal på maskeradeball til Minni. Han drar innom pantelåneren for å invitere Langbein også, noe Tipp og Topp oppdager, og de tror dermed at Mikke er blakk. Mikke forkler seg som landstryker, noe som får guttene til å bli sikre i sin sak. Mikke drar av gårde på festen, og Tipp og Topp bestemmer seg for å selge Pluto, for å skaffe litt penger til Mikke. Først forsøker de å selge hunden som fuglehund, men da en kjøper virker interessert, løper Pluto av gårde og fanger en kunstig fugl som sitter på en damehatt. Når de senere forsøker å selge ham som blodhund, får de vite av en mann at det nettopp har vært innbrudd i banken. De løper til åstedet, og får vite at skurken så ut som en landsstryker. Guttene tror nå at Mikke er tyven som i desperat pengenød har begått innbruddet. Guttene og politiet setter nå av sted til Minnis hus. I mellomtiden er Mikke ganske sur på en av de andre gjestene, Ronny Rottesen, da Minni danser med ham hele tiden. Rottesen er også utkledd som landstryker. I sinne farer Mikke ut av huset, og blir møtt av guttene og politiet. De skjønner snart at Mikke er uskyldig, og at kanskje Rottesen kan være den skyldige. I melomtiden finner Rottesen ut at det er best å stikke av, så han rapper noen klær av Minni, for å forkle seg på nytt, men han gjør den tabben at han bruker en hatt med en fugl på, og dermed kan guttene bruke Pluto til å fange skurken, og de får dermed belønningen som er utlovet.
Nok en av mine favoritter blant Barks lange serier. Skrue ønsker å bli medlem i en arkeologi-klubb, men trenger å finne noen oldsaker for å oppnå dette. Sjansen kommer da han på en flytur flyr over noe som kan være gamle ruiner fra mayaenes tid, samt en gedigen brønn like ved disse ruinene. Han utruster seg for å dra på ekspedisjon, men på ferden oppdager han noen som følger etter dem i et helikopter. Dette er skurkene Jukserud og Fanterud som også er på jakt etter oldsaker. Skrue klarer å stoppe skurkene i første omgang, og snart er de fremme ved ruinene. Etter litt mislykket graving, bestemmer de seg for å utforske brønnen. Her oppdager de snart en mengde mindre oldsaker som de gjemmer i et gigantisk hult steinhode som de også har funnet. Litt senere oppdager Skrue en flott krone som har tilhørt en høytstående Maya i gammel tid. Han tilkaller de andre for å få kronen løs fra noen steiner, men i mellomtiden ankommer skurkene igjen, og drar stigen opp slik at våre venner ikke kan komme seg opp av brønnen. Jukserud og Fanterud oppdager ikke oldsakene Skrue &Co allerede har funnet, og bestemmer seg for å begynne å grave i en av de gamle templene. Våre venner vil utforske brønnen nærmere, og dukker ned i den, og oppdager at den leder til et rom inne i tempelet, men utgangene herfra er sperret. Inni tempelet finner de diverse utstyr som har tilhørt mayaene, deriblant noen kjortler og masker, samt maiskolber som utrolig nok fortsatt er spiselige. Plutselig hører de skurkene som er i ferd med å grave seg inn i tempelet. Når skurkene kommer inn i tempelet, er de ganske nervøse, for hele plassen er ganske skummel. Da oppdager de to figurer sittende på hver sin krone, og da disse plutselig reiser seg og snakker (de sier "Uxmal!" og "Akab! Dzib!" ), blir de så vettskremte at de farer ut, sklir på noen rullesteiner, og havner i brønnen. De to figurene var selvsagt Skrue og Donald som hadde forkledd seg, og endelig kan de reise hjem igjen med Mayaenes krone (som for øvrig var en del av forkledningen).
Et par tin man kan merke seg ved denne historien er som følger: For det første så ligner den ene skurken veldig på den vanlige grise-skurken, MacSvor, som Barks brukte i mange av historiene sine. Han har dog et annet navn her, og det gjelder også på originalspråket, er han nå heter Foulcrook i stedet for Argus McSwine som er det vanlige. En annen ting å merke seg, er at denne historien er basert på en artikkel fra magasinet National Geographic, en kilde Barks brukte flere ganger. Steinhodet som våre venner finner i historien, finnes faktisk i virkeligheten.
Nok en historie basert løselig på en kjent roman, denne gangen 'En Verdensomseiling Under Havet' Mikke og Langbein er om bord på en hvalfangstskute, da de plutselig blir rent i senk av en diger ubåt som de senere blir plukket opp i. Denne føres av kaptein Krok, som bruker den til å senke skuter for å senke dem. Etter et mislykket tokt der krok bare finner bomull i stedet for gull, blir han så frustrert at han bestemmer seg for å senke alle skip han ser. Snart dukker dronningen flaggskip opp, men ved hjelp av en kjempeblekksprut, klarer våre venner å stoppe skurken før han klarer å senke denne båten.
Her kommer en gammel Fallberg/Murry-klassiker fra 1957 som hører til favorittene mine som denne duoen lagde. Mikke og Langbein får i oppdrag å hjelpe broren til Politimester Fiks med noen mystiske branner som har vært i Roligdal, der han er lensmann. Han må dog ikke få vite at de skal hjelpe ham, da han er for stolt til å ta imot hjelp. Da de ankommer stedet, får de snart høre om alle brannene som plutselig har oppstått. Av portieren på det lokale hotellet, får de tilbud om å overnatte i en avsides hytte nær Bulderfoss, men da de ankommer denne, står to skurker klare til å ta imot dem. Skurkene klarer nesten å få kastet våre venner i fossen, men de klarer å stikke av og løper inn i skogen. Her kommer de bort fra hverandre, men snart oppdager Langbein et avstengt gruve-område, som han klarer å forville seg inn i. Inni en bygning ser han noen svære linser, og det er tydeligvis disse som blir benyttet til å lage brannene ved hjelp av solen. Skurkene bruker nå denne til å sette fyr på skogen, noe som snart blir oppdaget i landsbyen. Lensmannen tror at det er Mikke og Langbein som er skurkene, og snart finner han Mikke som har klart å komme seg over elven igjen. Mikke stikker nå av inn i skogen igjen, og finner snart igjen Langbein, som forteller om det han har oppdaget. De drar tilbake til skråningen utenfor gruveområdet, akkurat idet skurkene skal til å kjøre sin vei. Ved hjelp av noen svære rullesteiner, klarer våre venner å stoppe bilen deres, og like etterpå dukker lensmannen og folkene hans opp. Skurkene må overgi seg, og det viser seg at sjefen deres var portieren på hotellet, som ville skremme vekk folkene som bodde i landsbyen, fordi han da kunne kjøpe eiendommene deres billig, og han visste at det var gull der.
Dette var en historie som fascinerte meg da jeg leste den som liten gutt, og som fortsatt holder mål, og spesielt virker innretningen skurkene brukte for å lage ild, meget troverdig. Serien kan også leses i Murrys bok i Hall of Fame serien. Kan også nevne at den ene skurken her, er Skaftetryne, og at dette er en av de første historiene han er med i, mens det er den aller første historien med kameraten hans, som ikke har noe offisielt navn i Norge, men som opprinnelig blir kalt Dum-Dum. Begge disse skurkene skulle senere opptre i en rekke forskjellige historier, og ofte sammen med Svarte-Petter.
Kort, men morsom historie som Fallberg og Murry lagde i 1955. Tipp og Topp har begynt å lufte andres hunder, for å tjene litt penger. Problemer oppstår når Mikke skal hjelpe dem å lufte en blodhund, og denne blir forvekslet med en politihund i ferd med å oppspore en skurk. Denne historien kan også leses i Murrys bok i HOF-serien.
En 10-sider som Barks lagde i 1961, og dette er en av de morsomste fra denne perioden i Barks forfatterskap. Dessverre er en av sidene kuttet ut i forhold til originalen. Dette er en ekspert-historie, og denne gangen er Donald ekspert i å fange løshunder. Han bruker all slags utrolige knep som falske kjøttbein, kamuflerte fortau, mekaniske katter osv. til å lure hundene, men når han så treffer på Hakkespettenes hund (General Sniff) som er på budbringingsoppdrag for Hakkespettene, og forsøker å fange denne, virker ikke de vanlige metodene hans lenger. Denne hunden er for gløgg til å la seg lure. Donald vet dog råd, og setter opp en skog av motstridende skilt ved et veikryss hunden kommer til, og siden hunden selvsagt kan lese, blir den ganske forvirret når han ser dette. Dermed klarer Donald å fange den. Hunden klarer dog å løsne hengselen på buret den sitter i, og slipper dermed ut alle de andre hundene Donald har fanget også. Hakkespettene og hunden deres greier dermed oppdraget (og slipper å bli degradert til G.A.S.S.U, Ganske Alminnelige Simple Snørr-Unger), men medaljen har en bakside da de i tillegg får i oppdrag av Donald å fange inn igjen alle løshundene som var blitt sluppet løs.
Morsom historie med ulvene, tegnet av Don Gunn. Storeulv sin mor kommer på besøk, og bestemmer seg for å bli boende der. Lilleulv blir henrykt, men ikke Storeulv, siden han nå blir tvunget til å arbeide. Han forsøker å skremme vekk moren ved hjelp av en rotte, men hun lar seg ikke skremme. Senere forteller hun til Storeulv at hun har fanget et ekorn innendørs, og har laget ekornstuing til middag. Ikke uventet vil ikke Storeulv ha middag den dagen, noe moren hans hadde forutsett, og som får Lilleulv til å synes at farmoren er veldig klok. Det blir kveld og alle legger seg. Storeulv må ligge i badekaret, da det bare er en seng i huset. Denne deler Lilleulv og farmoren, men da hun begynner å snorke, får heller ikke Lilleulv sove, og nå blir far og sønn enige i at det er best å få henne ut. Lilleulv begynner nå å late som han snorker også, og dermed blir farmoren holdt våken, og hun bestemmer seg så for å reise igjen.
Glimrende 10-sider, skrevet av Bob Gregory og tegnet av Tony Strobl. Skrue skal starte egen avdeling på museet, med en utstilling som forteller om hans liv, men utstillingen har liten appell til publikum da de ikke er interesserte i å se eksemplar av den første avisen skrue solgte, hanske brukt ved oljedrilling eller støvel brukt i Alaska. Bedre blir det ikke når rivalen hans Drøsspeng har mange besøkende, og Skrue har veddet fire jernbaneverk med ham om hvem som vil ha den beste utstillingen. I et desperat forsøk på å finne noe bra kunst å stille ut, kommer Skrue på å tenke på en figur av lykkeguden Spas som han hadde fått mange år tidligere. Problemet er at hele figuren består av et utall brikker som skal settes sammen som et puslespill. Uten at våre venner ser det, klarer Drøsspeng å knabbe bruksanvisningen, noe som medfører at Skrue selger puslespillet til ham, da de ellers ikke klarer å sette det sammen. Skrue blir rasende da han oppdager at Drøsspeng nå klarer å sette den sammen, og dette medfører at han lar raseriet gå utover 'kunstgjenstandene' sine, slik at hansken blir vridd, og støvelen får bitemerker osv. Drøsspeng tilkaller nå fagjuryen som skal bedømme utstillingene, og disse kaller seg Super-Pop AS. Dette viser seg å være to langhårete hippi-typer som faktisk blir veldig begeistret for Skrues 'kunst', spesielt etter behandlingen Skrue gav den, da det nå viser (i deres øyne) hvordan livet virkelig var den gangen. Dermed vinner Skrue likevel, og etterpå viser det seg at Drøsspeng valgte denne juryen fordi Super-Pop AS kan forkortes til SPAS.
En ting som er verdt å merke seg her, er at Drøsspeng, eller Gotrocks som han kalles på originalspråket, ble adoptert inn i den brasilianske Disney-produksjonen, så det finnes en liten handfull historier laget av Ivan Saidenberg med denne skikkelsen. Disse er ikke publisert på norsk.
Langbein blir lei seg når han får høre at eventyret om Jack og bønnestengelen ikke er virkelig, men en stund etter kjøper han noen 'magiske frø' av en merkelig 'heks', og snart er det vokst opp en kjempebønnestengel opp i himmelen. Mikke, Langbein og Tipp og Topp begynner å klatre opp, men kommer snart inn i et romskip der de blir møtt av noen vesener fra en annen planet. De kommer snart til planeten deres, og får vite at metoden med bønnestengelen ble brukt, da vesenene ønsket at våre venner skulle more seg over dette. På planeten deres, var hele planeten dekket av en slags plast, og de hadde glemt hvordan det var å ha det gøy. Mikke &Co får nå ordre om å ha det gøy, men da dette er vanskelig på kommando, begynner alle å gråte i stedet. Dette medfører at tårene deres får plasten til å begynne å smelte, og det begynner å spire planter der igjen. Først synes de innfødte at dette er forferdelig, men når en av dem sklir i sølen og faller, synes alle det ser så komisk ut, at de begynner å le for første gang. Dermed fikk det en lykkelig slutt for dem, og våre venner blir så teleportert hjem igjen. Historien er skrevet av Vic Lockman og tegnet av Tony Strobl.
Nok en lang, spennende og meget god historie fra Carl Barks, og han får her B-Gjengen til å fremstå som en mer alvorlig trussel enn hva de har vært på lenge, for de er nå nemlig blitt skolerte i forskjellige fag, takket være studier gjort i fengselstiden, og nå bruker de sin nye lærdom til å forsøke å robbe Skrue. Mens B-Gjengen var i fengsel, klarte Skrue å gjemme pengene sine i katakombene under et skummelt, gammelt hus, som det visstnok skulle spøke i. Takket være sin nye viten, klarer skurkene enkelt å bryte seg inn i den gamle bingen, bare for å oppdage at denne er tom. En av karene er nå utdannet psykolog, og han vet at ved å følge etter Skrue hele tiden, vil han kanskje lede dem til pengene. Skrue begynner snart å savne pengene sine, men for å hindre ham i å hjelpe skurkene, låser Donald ham inne i et lite kott. Disket klarer B-Gjengen å sørge for at han kommer seg ut, og takket være kjemiutdannelsen til en i gjengen, klarer de å sprøyte et stoff på ham slik at han blir selvlysende, og dermed viser vei til spøkelseshuset, selv om det er midt på natten. Her blir Skrue overmannet av skurkene, og takket være lærdommen deres, får de Skrue til å miste hukommelsen, noe som snart får ham til å tro at han er død, siden han fortsatt skinner etter stoffet B-Gjengen sprøytet på ham. Dette blir snart oppklart, men Skrue blir riktig deprimert når han forstår at han har glemt hvor han har gjemt pengene. I mellomtiden forsøker B-Gjengen å finne dem i spøkelseshuset, noe som viser seg å være ganske vanskelig, da hele stedet kryr av diverse feller som Skrue har satt opp. Det hele ender med at de klarer å stenge seg inni et stort bur, uten sjanse å komme ut igjen. Skrue går rundt å leter etter pengene, og takket være hans utrolige luktesans når det gjelder slikt, klarer han til slutt å lukte seg frem til spøkelseshuset. Han og nevøene drar dit, men blir snart også fanget i det samme buret som B-Gjengen. Skurkene ser nå ingen annen mulighet til å sørge for at Skrue får hukommelsen tilbake, og dermed husker han hvordan de skal komme seg fri, men B-Gjengen blir nok en gang satt i fengsel.
En historie i serien der Mikke har hovedrollen som en litterær person, denne gangen Gulliver. Etter ar skipet han er om bord på forliser, kommer Mikke, som Tulliver, på øyen til Langobeinianerne, et folk bestående av en mengde små Langbein'er. Tullivers størrelse skaper mye problemer for innbyggerne, men når de blir angrepet av folk (med B-Gjengen i rollene) fra naboøyen, får han i oppdrag å jage disse vekk. Dette går bra, og Tulliver klarer også å overbevise de på naboøyen at det er bede å drive landbruk enn å angripe andre. Problemet med Tullivers størrelse blir også løst, da det viser seg at han er flink til å fange fisk, slik at han kan livnære seg på egenhånd.
Morsom historie med en god del komikk, skrevet av Vic Lockman, tegnet av Paul Murry.
Nok en utrolig god historie skrevet av Vic Lockman, tegnet av Tony Strobl. Vi får her vite årsaken til Antons ubeskrivelige hell, han har nemlig en ønskestein som han har fått av gnomen Lepra Duck, men sistnevnte har nå tatt tilbake steinen fordi han mente at Anton var blitt for hoven. Dette fører til at Donald får steinen på prøve i stedet, og snart får han og guttene gratisbilletter slik at de kan reise til slekten sin sitt hjemland. Dette er tydeligvis Skottland, selv om dette ikke sies direkte i historien. Vel fremme, finner de ruinene av en gammel mur som ble benyttet av romerne under Keiser Hadrians tid til å beskytte seg mot barbarene, og dette får Donald til å ønske seg at han var romersk soldat på denne tiden. På grunn av steinen blir ønsket oppfylt, men problemene kommer når det viser seg at barbarene faktisk er gamle slektninger av Donald, og disse blir rasende når de får se Donald i en romersk rustning. Flere problemer oppstår når Donald senere treffer Keiser Hadrian og blir forfremmet til Centurion, noe den forhenværende centurionen liker dårlig. Alt løser seg dog når Donald klarer å avsløre et underslag den gamle centurion'en hadde gjort, samt å stifte fred med barbarene, da han lærer dem at steinkasting heller kan brukes til å spille Baseball, enn å brukes som angrep mot muren. All medgangen Donald nå får medfører at han også begynner å bli ganske høy på pæra, og dermed får han ikke beholde steinen lenge etter dette.
Første historie med Super-Langbein, skrevet av Bob Ogle, tegnet av Paul Murry. For nærmere beskrivelse av denne figuren, se 'Kjennetegn'.
Det hele begynner med en introdusjon av Langbein som Super-Langbein, hvordan har får kreftene sine, og hva han kan gjøre. Selve historien går på at Klara Ku har vunnet en internasjonal koke-konkurranse (Karri a la Klara), og blir derfor invitert til Sultanen av Zanzibar, for å få lage sin berømte rett for ham. Langbein har lest i boken 'Tusen og Noen Netter', at det finnes masse tyver her, og bestemmer seg for å reise i forveien for å passe på henne. Selvsagt blir hun bortført av to skurker, noe hun først synes er veldig romantisk, men hun forandrer fort mening når hun oppdager at skurkene bare er interessert i at hun skal lage mat dor dem. Skurkene ser for øvrig ut nøyaktig som Svarte-Petter og Skaftetryne, uten at dette nevnes spesielt. Langbein klarer å redde henne, og selv om han nå er super, gjøres dette på en måte som er troverdig i forhold til karakteren, da han fortsatt egentlig er like klossete som før. Historien er ganske morsom, og har god karakterskildring av både Langbein og Klara. Den er nok sikkert også ganske kjent for mange av bladets lesere, da den er kommet i opptrykk flere ganger, sist i Murrys 'Hall of Fame' bok.
Spennende historie skrevet og tegnet av Dick Moores allerede så tidlig som i 1952. Mikke har arvet et gammelt hus etter onkelen sin, et hus som ble benyttet av sjørøvere i gamle dager. Om natten våkner Langbein av lyder i kjelleren på huset, og han kommer i basketak med en mystisk skikkelse. Den mystiske stikker av, men Langbein har fått tak i et skattekart som vedkommende hadde. Når de følger dette, havner de midt i nasjonalbanken, og får her vite at en mengde kart ble laget av reklamehensyn. Sjefen for banken forteller at de nettopp var blitt frastjålet 5 millioner kroner, og han oppdager også at noen har skrevet ned kombinasjonen til hvelvet på skattekartet. Våre venner drar tilbake til huset, og oppdager at pengene er gjemt i et hemmelig rom her, men snart dukker skurken opp, en av de bankansatte som hadde klart å se kombinasjonen til hvelvet. Spennende historie i typisk Moores-stil.
Den aller siste 10-sideren Barks lagde før han pensjonerte seg, og den er ganske morsom. Dolly og Anton har vunnet hvert sitt cruise for å kunne dikt om sjøen. Donald vil også bli med, og begynner å pugge dikt, men etter store strabaser, er det eneste han husker, linjene 'Jeg føler skjebnen true, for med min pil og bue, jeg skjøte en albatross', men utrolig nok, er det akkurat dette som skal til for å vinne konkurransen. I motsetning til Dolly og Anton som har klart å skaffe seg førsteklasses billetter, får Donald og guttene noen som er meget tredjeklasses. Donald forsøker å komme seg opp på dekket der Dolly er, men blir oppdaget av personell på båten. En vill jakt begynner, noe som medfører at Donald faktisk skyter en albatross med pil og bue (det er gummiknott på pilen, så fuglen blir bare svimeslått), havner i kakedeigen, og blir kastet til sjøs. Skipet må nå snu for å plukke Donald opp fra sjøen, noe som faktisk var flaks for Donald, for han hadde tippet hvor langt båten ville kjøre den dagen, og nå ble tipset hans riktig, og dermed havner han til slutt på første klasse.
En interessant ting å merke seg med denne fortellingen, er Dollys utstrakte bruk av parykker, noe hun også bruker i den lengre historien 'Havfruedronningen' som Barks lagde på omtrent samme tid. Også Anton har ser uvanlig ut i 'Albatross Alt', da han har mye lengre hår og har fått flippskjegg. Disse tingene kan få en til å lure på om Barks hadde tenkt å gjøre en varig forandring på disse figurenes utseende, slik at det passet bedre med datidens moter. Han ble dog pensjonert kort tid etter at disse historiene ble laget, så dette blir selvsagt bare spekulasjoner.
Kan også nevne at originaltittelen på denne historien er 'The Not-So-Ancient Mariner', og diktet Donald leser heter 'The Rime of the Ancient Mariner', og ble skrevet av Samuel Taylor Coleridge i 1798. Det omhandler 'Den Flygende Hollender', et annet tema Barks har brukt i en av sine historier. Verset som blir omtalt her, er som følger:
"God save thee, ancient Mariner!
From the fiends, that plague thee thus! -
Why look'st thou so?" - With my cross-bow
I shot the ALBATROSS.
Bra historie skrevet av Vic Lockman, tegnet av Tony Strobl. Donald og nevøene kommer på besøk til Bestemor Duck akkurat idet hun mottar et brev fra en gammel klassekamerat som inviterer henne til hjembyen sin. Kameraten er kjent for å ha kjøpt et fjell av indianerne for en pose klinkekuler. De begir seg i vei, men treffer snart på en indianer som forsøker å stoppe dem, men de kjører bare videre. Vel fremme, ser de at hele byen er utdødd, og oppdager nå at brevet er stemplet i 1910. Indianerne dukker opp igjen og begynner å angripe, men våre venner klarer å stikke av, men de får også vite at indianerne er sinte fordi Bestemors klassekamerat hadde lurt dem to ganger, først ved å kjøpe et fjell fullt av gull, og så ved å selge det dyrt igjen når alt gull var utvunnet. De oppdager snart at den gamle gruven inneholder verdifulle gasser, men to skurker forsøker å lure indianerne nok en gang ved å kjøpe fjellet for 'hele 1000 ører'. Skurkene blir stoppet når de tar tilflukt i gruven, og et lynnedslag gjør at gassen i den eksploderer.
Nok en morsom historie med Super-Langbein, hentet fra det første amerikanske heftet med denne figuren. Denne gangen har B-Gjengen stukket av med en hel dyrehage, men Super-Langbein klarer selvsagt å ordne opp på sin sedvanlige måte. Mye komikk i denne historien som også kan leses i serien 'Endelig Tilbake', der Super-Langbein hadde hovedrollen.
Dette er en historie som har blitt diskutert på Andeby Online, i forbindelse med hvor mange innbyggere Andeby har. Det er nemlig et poeng at byen skal være relativt liten i denne historien, for det skal utgis nytt kart over landet, og byer som har mer enn 10.000 innbyggere blir avmerket med stjerne, mens de som er mindre, bare blir en liten sort flekk. Dette bekymrer ordføreren i Andeby, og Dolly får dermed oppgaven å lage en velkomstkomité til nye innbyggere, slik at flere vil flytte dit. Samtidig har Donald oppgave som regningsbud, og han bruker de mest utrolige virkemidlene for å drive inn penger fra folk. En som skylder penger, er visstnok mer gjenstridig enn de andre, så derfor forkler Donald seg som velkomstdamen for lettere få taket på ham. For at byen skal få publisitet, blir velkomstdamen vist på fjernsyn, men selvsagt er det Donald som blir filmet i stedet, og de ufine metodene han bruker overfor mannen som skylder penger, gir i utgangspunktet veldig dårlig reklame. Etter mange strabaser, klarer til slutt Donald å få inn de 85 ørene som mannen skyldte, og nå viser det seg at faktisk dette var god reklame for byen likevel, da de nå kan skilte med "Andeby, den Lovlydige Byen", og dermed blir det mange som vil flytte dit. Dette er en meget morsom historie med mye komikk, og oppbyggingen og fantasien her kan nesten sammenlignes med det Barks lagde. Så synd at det er så sjeldent denne typen historier kommer i reprise... Skrevet av Bob Gregory, tegnet av Tony Strobl.
Morsom historie i gjenopptrykk med ulvene, tegnet av Paul Murry. Storeulv tror at huset deres er solgt, da han verken har penger eller jobb. For å finne nytt husvære, forkler han seg som lillebroren (!) til Lilleulv for at de skal få plass på et nærliggende barnehjem, men ting går ikke helt etter Storeulvs plan.
Utmerket, lang historie som Barks lagde i 1964. Dyrehagen til Skrue går dårlig, og for å få reklame til den, tilbyr han en belønning på en billion kroner til den som kan få tak i en prikkete elefant med firkantet snabel, noe som Skrue er sikker på ikke finnes. Mange leser om konkurransen, deriblant Anton, som takket være sitt utrolige hell snart havner i Jumbostan i India, der han blir tatt imot av elefantpikene der. Her er det også mange prikkete elefanter. Dette får Skrue og nevøene melding om, og de drar straks av gårde for å undersøke, men det viser seg snart at ingen av elefantene har firkantet snabel, noe Anton hadde glemt i farten. Dessuten var prikkene bare malt på. Anton begir seg inn i jungelen på ny elefantjakt, og kommer snart til en gård der eieren faktisk har en prikkete elefant med firkantet snabel. Dette har skjedd fordi moren til elefanten ble skremt av en mus med fregner, samt at elefanten pleide å stikke snabelen inn i et gjerde med firkantete hull. Anton kjøper elefanten, men da Skrue &Co oppdager dette, forsøker de å gjemme seg inni jungelen for å slippe å betale belønningen før Anton finner dem. De gjemmer seg blant noen gamle ruiner, men snart kommer også Anton hit med elefanten sin. Her finner Anton et elfant-teppe som er fullt av smaragder, og som elefanten får over seg. En stund etterpå finner Anton slektningene sine, men til sin store overraskelse, er nå prikkene på elefanten vekke, trolig fordi solstrålene hadde bleket dem vekk gjennom smaragdene, og dermed slipper Skrue å gi ut belønningen, og når han også leier inn elefantpikene og elefantene til dyrehagen, blir denne mer populær enn noen gang før.
Nok en Mikke-historie basert på en roman, denne gangen 'Treasure Island'. Mikke driver et vertshus som får besøk av 'Kapteinen' i Svate-Petter sin skikkelse. Etter en stund kommer 'Kapteinen' i kamp med noen fiender av ham, noe som medfører at han må stikke av, og blir straks etter arrestert. Mikke og naboen hans (Petter Smart), finner et skattekart etter 'Kapteinen',så de hyrer et mannskap og drar ut i en båt for å lete etter skatten. Mannskapet er noen skumle typer, og lederen deres spilles av Kaptein Krok. Etter en stund kommer de frem til skatteøya, og her finner Mikke og Petter skatten, men blir straks overfalt av Kaptein Krok og gjengen hans. Mikke og Petter blir forlatt på øya, men oppdager snart at det bor en her fra før. Dette er messegutten (spilt av Langbein) til Pirat-Petter (Kapteinen), som ble forlatt her da skatten ble gravd ned. Langbein forteller at han hadde byttet ut innholdet i kisten med stein, og de Krok oppdaget dette, kom de tilbake til øya. Når piratene er på øya, klarer våre venner å stikke av med båten deres, og snart viser det seg at det bare var det øverste laget i skattekisten som var stein, under dette laget var alt gullet.
Historien er skrevet av Vic Lockman og tegnet av Paul Murry, og kan også leses i Murrys bok i Hall of Fame serien.
Dolly har begynt å trene vekter, og er blitt riktig sterk. Donald ber henne med på kanotur, men på vei til innsjøen, får de vite over radioen at en rømt B-Gjeng kar antagelig befinner seg i det området. Donald gir selvsagt blaffen i advarselen, men snart blir de lurt til en liten øy av skurken, og han forsøker å stikke av med kanoen deres, men takket være den nye styrken til Dolly, klarer hun å hamle opp med karen, men kanoen blir ødelagt i basketaket. De bestemmer seg for å bygge en flåte, men før dette lar seg gjøre, må Dolly hamle opp med både en sint bjørn, samt B-Gjeng karen en gang til, da han hadde klart å komme seg løs etter å ha blitt bundet. Snart kommer politiet og tar skurken, men nå begynner Donald å skryte, og sier at det var han som hadde hamlet opp med både skurken og bjørnen. Dolly blir fornærmet og reiser hjem, men blir blidgjort når Donald forteller at de skal i fjernsyn for å fortelle historien sin, og denne gangen sier Donald at Dolly hjalp ham. Donald blir dog jekket ned et hakk, da de som belønning for sin heltedåd får hver sin store manual, og Dolly lett bærer denne med seg, mens Donald må slite som bare det.
En riktig morsom historie, tegnet av Tony Strobl.
Skrue har flyttet pengene sine til et hemmelig sted, og laget offentlig bibliotek i den gamle pengebingen. B-Gjengen later som de er blitt hederlige, men er blitt veldig interesserte i å studere geografi mens de er i biblioteket, og de har oppdaget at ved en feiltagelse har et opptak av en hemmelig samtale Skrue hadde, kommet sammen med noen eventyr han hadde i eventyr-rommet i biblioteket, og dette røper at pengene er gjemt i en pyramide i Egypt. Skrue og nevøene reiser nå til pyramiden for å kontrollere. Snart dukker også skurkene opp, og de klarer å lede vann fra Nilen inn mot pyramiden, noe som medfører at sedlene blir våte, utvider seg, og sprenger hele pyramiden, slik at de bare kan forsyne seg. De lesser pengen inn på flyet sitt, men Donald klarer å lure dem ved å ta mange store sedler rundt en stor pyramidestein, og nå denne blir lastet om bord, blir flyet for tungt og de klarer ikke å lette ordentlig. og dermed blir skurkene overmannet.
En veldig bra historie av Lockman/Strobl med mange morsomme poenger underveis.
Her kommer en gammel klassiker fra 1955 av Carl Fallberg og Paul Murry, som hadde fortjent å bli trykket opp igjen. Mikke og Langbein får i oppdrag av arkeologen Grav å fly ham til Mexico, da han er lederen for en ekspedisjon som skal lete etter den forsvunne byen Coyotehuatl. Når de nærmer seg bestemmelsesstedet, oppdager de at noen skyter på dem ned fra bakken, og de blir tvunget til å lande. Her treffer de den bløthjertet småskurken Panchito som først raner dem, men som deretter gir dem pengene tilbake. Han forteller at det er en familietradisjon å være skurk, men at han egentlig ikke har hjerte til det, i motsetning til broren sin, Pepito, som han mente var den som hadde skutt dem ned. Snart kommer våre venner til en nærliggende landsby, og her treffer de på en person de tror er småskurken igjen, men denne gangen blir de virkelig robbet, og da skurken får vite at de er på jakt etter en forsvunnet by som sikkert inneholder mange skatter, blir professoren bortført av skurken. Litt etter treffer de Panchito igjen, og han forteller dem at det er broren hans som har bortført professoren. Han sier også at han vil hjelpe våre venner, og at han vet om en hytte han antar at broren har ført professoren til. De forsøker å lure seg inn på hytten, men takket være en utrolig tåpelig handling av Langbein, blir de oppdaget. Etter mye klabb og babb (og komikk), får de skurken etter seg, og de forsøker å gjemme seg i en hule som de finner. De oppdager en hemmelig åpning i huleveggen, og på den andre siden, finner de faktisk den forsvunne byen. Nede i byen, oppdager de store rikdommer, men de finner snart ut at byen er bebodd. Mikke, professoren og Panchito blir tatt vel imot av høvdingen, men Langebein var blitt hengende litt igjen, og siden han rørte ved noe av det verdifulle i byen, blir han tatt til fange, og det samme blir Pepito, som også har kommet frem. Sistnevnte blir straks løslatt, da høvdingen ser likheten med Panchito, og dermed tror at også han er tjeneren til professoren (som høvdingen tror er en annen høvding). Langbein må derimot gå igjennom et ritual for å komme fri, og mislykkes han, kan han risikere å bøte med livet. Oppgaven består i å kaste en ball gjennom en ring, og på sin sedvanlige klossete måte, klarer faktisk Langbein dette, og dermed blir det duket til fest for alle sammen. Mikke klarer også å bestikke skurkene til ikke å drive skurkestreker mer.
Dette er en utrolig herlig og innholdsrik historie, som dessverre nok er ukjent for mange. Fallberg har her også lyktes i å skape noen meget gode karakterer i skurkene Panchito og Pepito, to figurer jeg gjerne skulle ha sett igjen.
Nok en herlig ulvehistorie i opptrykk, denne gangen tegnet av Gil Turner. Storeulv vil prøve seg som barnevakt, i den tro at det er grisene som trenger dette, men det viser seg at de har leid bort huset til en elefant-familie. Han blir tvunget til å passe en kjempesvær baby-elefant, noe som byr på en rekke problemer. Noe av det morsomste ved denne historien, er dog innledningen, der Lilleulv får Storeulv til å tro at det brenner i huset, bare for å få ham opp av sengen. Storeulv har tydeligvis feiret fødselsdagen sin dagen før, og selv om det naturligvis ikke sies, kan man ikke la være å tenke på at dette nok er en ordentlig blåmandag for ham. Litt morsomt at også ukens forside refererer til denne historien, bedre enn vanlig tegnet av Nils Rydahl.
Nok en god historie skrevet av Vic Lockman og tegnet av Tony Strobl. Skrue og Ørnulf (kalt Øystein her) Ørn, byr begge på en gammel jernseng som Skrue mener kan ha tilhørt Kong Oggiv av Blygia. Ved en feiltagelse, kommer Skrue til å kjøpe sengen for en million kroner, og alle gjør narr av ham for dette, bortsett fra Ørnulf, som er rasende. Donald, Petter og guttene blir sendt ut i tidsmaskinen til Petter for å bevise at sengen har tilhørt den gamle kongen, men de blir fulgt etter av Ørnulf Ørn. Vel fremme, blir de tatt imot av kongen………………….
Her kommer enda en gammel Mikke-serie tegnet av Paul Murry i 1954, og heller ikke denne har noen gang vært gjenopptrykket, selv om den er meget god, en av mine favoritter. Mikke og Langbein er i Fremmedlegionen, og sersjanten deres er Svarte-Petter (eller Svarte Pierre som han blir kalt her). Snart får Mikke og Langbein oppdrag av generalen å dra til den lille byen Bakhdor som spioner. Sultanen i byen er i ferd med å skaffe seg herredømmen over alle de nærliggende oasene, noe som bekymrer generalen, og våre venner får i oppdrag å finne ut hvor han tenker å slå til neste gang. Oppdraget er hemmelig, men sersjanten forsøker å finne ut hvilke ordrer Mikke og Langbein har fått. De kommer snart frem til byen og sultanen sitt palass, og her blir de invitert inn, da vakten tror at de er musikere som sultanen har sendt bud etter. Tilfeldigvis klarer Mikke og Langbein å overhøre hvor det neste angrepet skal være, og de kommer seg tilbake til fortet og avlegger rapport. Neste morgen drar hele troppen ut til stedet som skal angripes. De blir ledet av Svarte Pierre. Hele troppen blir bedt om å holde utkikk, men sersjanten klarer å lede sultanens menn inn i fortet. Våre venner blir nå tatt til fange, men klarer etter en stund å rømme. Snart finner de et lager med bl.a. mange uniformer, og etter mye klabb og babb, klarer Mikke å lure sultanen til å tro at uniformene er hele fremmedlegionen som kommer for å ta ham,og dermed må han overgi seg.
Lang og god historie hentet fra det andre nummeret av det amerikanske bladet 'Beagle Boys', og der en av de mer uvanlige Disney-skikkelsene har en hovedrolle, nemlig Hekla Heks. Det hele begynner med at B-Gjengen går på kveldsskole hos Hekla Heks for å lære litt trolldomskunster, noe som vil være til stor nytte i deres profesjon. Når de endelig har tatt eksamen, får de i oppdrag av Hekla å stjele Skrues lykkepenge, da hun ønsker å selge denne for å finansiere en leting etter en gammel flamme, Calico Sam. Etter mye baluba, klarer skurkene til slutt å få tak i skillingen, men Hekla dukker også opp, og vil ha den bare for seg selv. Nå blir det et durabelig oppgjør mellom B-Gjengen og Hekla, der de forsøker å forhekse hverandre. Nå ser Skrue sitt snitt til å ringe til Ole, Dole og Doffen, som ved hjelp av Hakkespettboken kan hjelpe ham. På råd fra boken, klarer Skrue å overtale B-Gjengen til å overlate lykkepengen til heksen, men når hun får denne, blir hun helt hjelpeløs, da hekser ikke tåler lykketing, og dette var grunnen til at hun trengte hjelp fra skurkene. B-Gjengen forsøker nå å stikke av med mynten, men kommer ikke særlig langt, da det tydeligvis nå er slutt på trolldomsmakten deres. Hekla hadde bare gitt dem litt makt, og denne ble oppbrukt da de sloss. Historien ender likevel bra for Hekla, da hun får høre at det var Calico Sam som hadde skrevet artikkelen om heksekunst i Hakkespettboken, fikk hun en ledetråd til å finne denne personen.
Denne historien kan vanskelig beskrives, den må oppleves. Her er det mye humor underveis, og oppgjøret mellom Hekla og B-Gjengen er virkelig mesterlig laget. En historie som virkelig fortjener å bli trykket opp på nytt. Skrevet av Vic Lockman, tegnet av Tony Strobl.
Dette er selvsagt en parodi på historien om Aladdin. Mikke er en fattig skopusser som tilfeldigvis får tak i en magisk lampe med ånd. Ånden er egentlig ganske svimete, og spilles naturligvis av Langbein. Mikke klarer etter hvert å få ånden til å skaffe seg et palass og andre ting, slik at han kan gjøre inntrykk på stedets yndige prinsesse, men han finner etter hvert ut at rikdommen ikke gjør ham lykkelig, og at prinsessen ikke er spesielt hyggelig. Det ender derfor med at Mikke bestemmer seg for et mer normalt liv sammen med den gamle kjæresten sin i stedet, selvsagt spilt av Minnie. For ikke å bli arbeidsledig, får ånden den gamle skopusserjobben til Mikke. Kort fortalt dette, men her er det en del humor underveis.
Lang Barks-historie, som faktisk ikke er så lang likevel i denne utgivelsen, da hele 7 sider er kuttet ut fra originalen. Utrolig at utgiverne kunne finne på å vandalisere en god historie på denne måten. Kort fortalt handler det hele om at noen gamle jernbaneaksjer plutselig er blitt verdifulle. Skrue husker han gjemte aksjebrevet i den gamle gruvebyen Gullopolis i gamle dager, og han og nevøene reiser dit for å finne det. Hele byen er nå nesten helt jevnet ved jorden, bortsett fra noen få falleferdige hus der det ennå bor folk, samt et stort hotell. Flere av folkene som bor der, har også mistet aksjebrevene sine, og selve spenningen i historien skal egentlig dreie seg om det skumle hotellet og spøkelser der, som våre venner tror har tatt aksjene, men hele handlingen rundt spøkelsene er redigert vekk, og dermed blir denne versjonen ganske tannløs. Det spørs om noen fant ut at det hele ellers ville bli for skummelt for sarte barn anno 1967. Det viser seg til slutt at det er en av de gamle gangsterne som herjet i byen i gamle dager, som har stjålet aksjene, noe han gjorde for at det ikke skulle skje noen utbygging der, han ville ha byen slik den var i gamle dager.
Jeg var litt usikker på om denne historien egentlig kvalifiserte til å være med på oversikten over 'Høydepunkter', men kom til at selv om mye var redigert bort, så kan man likevel til en viss grad glede seg over denne, spesielt hvis man ikke vet om inngrepet. Selv ble jeg ikke klar over dette før mange år senere. Den fullstendige historien er publisert både i en av kjempebøkene og en av gullbøkene, men nå er det på tide at vi får hele historien publisert i den ukentlige Donald-bladet!
Morsom historie med ulvene, tegnet av Gil Turner i 1949. Lilleulv får ordre av faren om å stjele en melon fra Bamse, men sa han ikke får seg til å gjøre dette, synes Bamse synd på Lilleulv, og han mottar en melon gratis i stedet. Litt senere støter han på en kanin som er fanget av en rev, og for å redde kaninen, kaster ham melonen på reven, slik at melonen blir ødelagt. Lilleulv er nå lei seg for at han ikke har en melon, men nå dukker den Gode Fe opp, og som takk for sin gode gjerning, mottar nå Lilleulv en kjempestor melon. Faren hans skjønner dog at denne melonen ikke kunne komme fra Bamse, så sønnen må fortelle hele historien. Storeulv bestemmer seg nå for å lure feen, slik at han også kan få et ønske. Han later som om han redder Lilleulv fra å drukne, og snart dukker feen opp igjen. Storeulv ønsker seg selvsagt de 3 små griser, og han får ønsket oppfylt, men det blir kun 3 sparegriser i stedet.
Morsom Super-Langbein historie, hentet fra det 3. nummeret av det amerikanske heftet Super-Goof, og tegnet av Paul Murry. Super-Langbein må være vikar for Barzan, jungelens konge, som er blitt helt utslitt og trenger ferie. Problemene oppstår når vår helt må hamle opp med den beryktete Elvegjengen som er ute etter å stjele en svær juvel fra noen gamle tempelruiner, og når han i tillegg har tatt med seg en svært begrenset beholdning av supernøtter. Mange morsomme situasjoner her, og god karakterskildring av Langbein. Kan også nevne at figuren Barzan også ble benyttet i en mye senere Super-Langbein historie som ikke er utgitt her til lands, samt en rekke historier som er laget i Brasil
Donald vil bli berømt, og for å oppnå dette, bestemmer han seg for å gjøre som de gamle nybuggerne, krysse landet i en prærievogn trukket av en okse. De har ikke kommet langt før de treffer Petter Smart som har funnet opp en ny kjempelett gass. Planene blir nå endret, slik at de fyller vognen med en stor ballong inneholdende denne gassen, slik at de kan fly over landet i stedet. Etter en lang tur flyr de over et gammelt vulkankrater, og nedi vulkanen lever det noen indianere som fortsatt lever på den gamle måten. Vognen blir skutt ned, og alle unntatt Dole blir tatt til fange. Gutten oppdager at det kommer gass opp fra bakken, og ved å tette toppen på teltet der de andre er fanget, og manøvrere dette over dette stedet i bakken, blir teltet som en ballong, som nå flyr av gårde, slik at de unnslipper. Vel hjemme, regner de med å bli mottatt som helter, men her er det ingen som tror på denne utrolige historien. Den er for øvrig skrevet av Vic Lockman og tegnet av Tony Strobl.
Morsom historie der Donald blir presset av Dolly til å hjelpe Bestemor å passe på gården hennes. Den litt uvanlige skurken i denne historien er Storeulv, og det viser seg snart at han ikke har store problemer med å lure Donald. Selvsagt blir det Bestemor som må ordne opp til slutt. Tegnet av Tony Strobl.
God historie skrevet av Vic Lockman og tegnet av Tony Strobl. Donald og Petter Smart prøver ut Petters nye mini-ubåt, og havner snart på en sydhavsøy. Her tror de innfødte at Donald er Dokki Sakki, og en stor fest blir holdt til ære for ham. Den eneste som ikke liker Donald, er trollmannen, og han utfordrer Donald til en trollmannsprøve. I mellomtiden blir høvdingen syk, og de innfødte ber Donald om å helbrede ham. Da Donald ikke klarer dette, blir de innfødte sinte på ham, og trollmannen tar ham til fange i en hule. Her møter Donald Doktor Sakariassen, som de innfødte har kalt Dokki Sakki. Også han er fanget av trollmannen på grunn av sjalusi. Petter har dog sluppet unna, og klarer å overmanne trollmannen, og da de innfødte skjønner at trollmannen har lurt dem, går alt bra til slutt.
Glimrende historie som barks lagde i 1965. Skrue har fått ny lås på pengebingen sin, og den åpnes ved at han spiller melodien 'No ser eg atter slike fjell og dalar' på en spesiell fløyte.Ifølge gamle sagn, sies det at ting som blir senket ned i en brønn i Notre Duck katedralen, vil være trygget mot skade for alltid, men da Skrue gjør dette med fløyten, forsvinner den! Nå begynner en spennende jakt etter den mystiske tyven inne i katedralen, et sted som Barks skildrer utrolig godt. Leserne får god fornemmelse over hvor mystisk denne bygningen er, med masse krinker og kroker og hemmelige rom. I et av rommene finner Skrue et utrolig byggverk over katedralen, laget av alle myntene som er kastet i brønnen. Skurken de leter etter, er det mystiske fantomet i katedralen, en mørkkledd, skummel skikkelse, som også spiller fløytemelodien ustanselig. Han klarer også hele tiden å lure våre venner inn i de mest utrolige feller. Først når de får hjelp av Hakkespettenes sporhund, klarer de endelig å fange skurken. Han var dog ikke først og fremst å robbe Skrue, men han trengte pengene til å fullføre modell-katedralen, og Skrue klarer nesten å tilgi ham, da han skjønner hvor mosrsomt det må være å bygge en slik modell. Vi får oss likevel en overraskelse da skurken tar av seg masken, men den skal jeg ikke røpe her, for de som ennå ikke har lest denne fantastiske historien.
Her kommer årets mest spesielle historie, da Mikke og Langbein nå befinner seg tilsynelatende i den "virkelige verden". Mer om dette under "Kjennetegn".
Mikke og Langebein blir hyret inn av PI (Politiets Internasjonale organisasjon) som hemmelige agenter. En spåmaskin har forutsett diverse ulykker, og våre venner drar avgårde for å undersøke, men blir hele tiden angrepet av mystiske personer. Når så maskinen påstår at Venezia skal synke i have oppstår det panikk, men dette er også stedet der et såkalt usynlightetsapparat skal demonstreres. Byen blir snart folketom, noe skurkene benytter for å stjele usynlighetsapparatet. Det var også skurkene som sørget for at de tidligere spådommene gikk i oppfyllelse, slik at alle ville tro på den nye spådommen. Mikke og Langbein er dog på plass for å stoppe dem. En meget god og spennende historie i ekte James Bond stil, og langt mer realistisk enn de fleste MIkke-serier.
Her dukker den aller første historien med Moby Duck opp. Mer om denne figuren under "Kjennetegn". Donalds første møte med denne sjømannen, og den tamme delfinen hans, Plipper, skjer ved at Donald ved et uhell driver langt til havs på en oppblåsbar madrass, men han blir reddet av Moby, og tar hyre på båten hans. Snart møter de en kjempesvær hval som Moby forsøker å harpunere, bare for å oppdage at hvalen begynner å raute. De oppdager snart at hvalen ikke er ekte, men en slags båt som noe skurker bruker for å smugle kveg. Kveget ble stjålet fra noen innfødte som skurkene klarte å skremme, men selvsagt klarer Donald og Moby å ordne opp til slutt.
Morsom historie fra 1949 med ulvene. Storeulv er utrolig nok kommet i julestemning, og går for å ønske grisene 'god jul', men med den velkomsten han får, blir fort stemningen ødelagt. Laget av Gil Turner.
God historie skrevet av Vic Lockman, tegnet av Tony Strobl. Donald og guttene oppdager en kjempe på stranden og melder fra til politiet, men da de finner ingen spor etter en sådan, blir han gjort til latter for hele byen, og ikke minst sine egne slektninger. Ting blir ikke bedre etter flere tilsvarende varslinger fra Donald, men snart kan alle se kjempemessige fotspor på veiene, men det hele viser seg til slutt å være B-Gjengens verk.
En utrolig herlig Italiensk-produsert historie fra 1965, skrevet av Gian Paolo Barosso og mesterlig tegnet av Giovan Battista Carpi. Her dukker en hel grøde Disney-figurer opp, jeg kan nevne Donald, Skrue, Ole, Dole, Doffen, Anton, Raptus von Rupp, Bestemor Duck, Guffen, Mikke Mus, Langbein, Tipp, Topp, Klara, Klaus, Ferdiand, samt skurker som B-Gjengen, Svarte-Petter og Skafte-Tryne. Skrue invitere alle sine kjente til julefeiring på villaen sin, med baktanke om at de kan pusse den opp, da den er nokså forfallen. Skurkene dukker også opp, og det blir en mengde forviklinger som ender opp i en gedigen slosskamp. en historie som hadde tålt et gjenopptrykk nå!
Nok en serie bygget over kjente romaner, denne gangen Robin Hood. Borgermesteren fra Nottingham har fått ny jobb, denne gangen som borgermester i Blottingham, der Mikke og Langbein bor. Han skaper masse problemer for våre venner, som selvsagt klare å hamle opp med ham til slutt. Tegnet av Paul Murry.
