| De foregående årene 1965 og 1966 (og til dels 1964) hadde vært av svært varierende kvalitet. Den første bølgen av kommersialisme hadde gjort seg sterkt gjeldende i bladet, så utgangspunktet for å forvente så mye av årgang 1967, var kanskje ikke så stor. Forbløffende nok er denne årgangen langt bedre enn de foregående, ja kanskje den beste på hele 60-tallet. Det kan virke som om noen av de som var ansvarlige for utgivelsen den gangen, plutselig hadde innsett hvilken nedgang det hadde vært i kvaliteten, og bestemt seg for å gjøre noe drastisk, eller kanskje salget var begynt å gå nedover? Ikke vet jeg, men 1967-årgangen har mer til felles med for eksempel 1960 enn med 1966. Her får vi Carl Barks klassikere i mengdevis, kanskje ikke så mange 10-sidere, men mange lange fortsettelsesserier, samt en mengde gode historier tegnet av Paul Murry, tatt fra 50-tallet da denne tegneren var på topp. Best av alt, er likevel at alle de kommersialistiske tegnerne nesten er helt vekke i denne årgangen, noe som gjør det kort mellom høydepunktene her. Med andre ord, denne årgangen anbefales på det varmeste! Det eneste som kanskje er litt negativt, er at også de Italienske seriene er nesten forsvunnet i denne årgangen, men tatt i betraktning de mange gode historiene vi finner i stedet, betyr dette ikke så veldig mye.
|
| Et av tiltakene til å gjøre Donald-bladet til et bedre blad, var å begynne med repriser av gode serier som hadde stått på trykk tidligere. Ett blad hver måned ville inneholde en serie som gikk under vignetten 'månedens utvalgte', og dette ville være en serie med ulvene fra bladets barndom. Repriser vil kanskje ofte ergre litt eldre lesere, men i dette tilfelle var ikke dette noe problem for de Norske leserne, da man i Norge hadde kuttet ut ulve-seriene, da bladet ellers ville bli for tykt for Norske forhold på den tiden. I for eksempel Danmark, var disse seriene med. Personlig synes jeg disse seriene er utmerket lesning, de er morsomme og veltegnet, og fortjener absolutt en plass i bladet. Første eksempel på en slik reprise, får vi allerede i nummer 1 dette året. Historien er fra 1947 og heter 'Grisefellen', og er tegnet av Roger Armstrong (forfatter ukjent). Danskene kunne lese den første gangen i Anders And nummer 2/1949. Handlinger er rimelig enkel; Storeulv får vite at grisenes fetter kommer på besøk, og lager en felle for ham. Det viser seg derimot at fetteren er kjempestor, så det blir Storeulv som får juling. Enkel, men likevel morsom historie.
|
|
| I nummer 3 begynner årets første samleserie. Dette er Donald Duck's Skøytealbum som fulgte med i dette nummeret, og hver uke fra nummer 4, kunne man klippe ut fire bilder av kjente skøytestjerner fra utbrettsklaffen og lime inn i albumet.
|
|
| Nummer 3 introduserer også 3 nye figurer i Donalds univers. Dette er nevøene til B-Gjengen, Bitte-B-Gjengen, eller 'The Beagle Brats' som de heter på originalspråket. De har ingen kjente individuelle navn her i Norge, men i likhet med onklene har de nummerskilt på brystet, og dette er Nr.1, Nr.2 og Nr.3. I USA derimot, har de navnene Snitty, Bitty og Fitty, eller Eenie, Meanie og Moe, som de også er blitt kalt. Bitte-B-Gjengen er 3 rampegutter som liker å gjøre livet surt for andre barn, spesielt Ole, Dole og Doffen, og ofte i forbindelse med sistnevntes Hakkespett-bevegelse. Historien presentert i dette nummeret, er egentlig den andre historien med disse rampeguttene, men den første får vi ikke lese før i nummer 15/1972, der Madam Mim skal være barnevakt for disse 'englebarna'. Kort tid etter at disse historiene ble produsert, fikk B-Gjengen sitt faste, månedlige blad i USA, og her ville også nevøene dukke opp ganske ofte. Vi vet ikke hvem som skapte disse figurene, men mange av de tidlige historiene er skrevet av Vic Lockman, så man kan kanskje anta at det er ham. Siden begynnelsen på 90-tallet, har disse figurene vært vekke fra Donald-bladet, så kanskje de nå tilhører den etter hvert store listen med Disney-figurer som ikke lenger skal benyttes?
|
|
| I nummer 4 dukker det opp et par skurker for første gang, som skulle til en viss grad bli gjengangere. Dette er Doc Finkenstein og Reka, eller Doc Finkelstein og Shrimp, som de kalles på originalspråket. Denne første historien heter 'Mikke Mus - På Uran-Saklige Veier', og er fra 1958, og blir omtalt under 'Høydepunkter'. Finkenstein er hjernen av dem, og gir inntrykk av å være en slags skurkaktig professor, noe som også senere historier bygger på. I den første historien blir det derimot avslørt at begge to hadde jobber som vaktmenn på et museum før de begynte sin forbryterkarriere, så det hele kan kanskje virke litt lite konsekvent. I det minste er disse skurkene fortsatt en aktiv del av Disney-universet, og siste gangen vi fikk lese om dem, var i historien 'Det Går Opp og Ned' i nr. 31/2003.
|
|
| I 1947 ble det laget en serie med 3 deler som handler om sirkusbjørnen Bongos liv etter at han rømte fra sirkuset. Serien var skrevet av Chase Craig, og tegnet av Gil Turner. I 1949 ble denne serien publisert i Danmark og Sverige i henholdsvis Anders And og Kalle Anka, i stedet for den vanlige historien med ulvene. I Norge derimot, hvor det fortsatt var papirrasjonering etter krigen, ble disse historiene kuttet fra den Norske versjonen av bladet. I 1967 og 1968 ble endelig denne serien trykket opp igjen i bladet, slik at nordmenn også kunne få lese den. Den første delen ble publisert i nr. 14/1967, den andre i nr. 23/1967, og den siste først i nr. 39/1968. I første avsnitt får vi se at Bongo rømmer fra sirkuset, og er lykkelig over å være fri, helt til han forstår at de andre dyrene er redde for ham. Dette forundrer Bongo, men årsaken er den svære bjørnen Jernkjeve, som også befinner seg i skogen, og han er ikke særlig snill. De to bjørnene møtes, og Jernkjeve begynner å gi Bongo juling. Til slutt løfter han opp en svær stein som han tenker å kaste på Bongo, men sistnevnte tar fart med enhjulssykkelen sin, og farer rett inn i magen på Jernkjeve, som dermed får steinen over seg i stedet. Nå når den store bjørnen er slått ut, blir Bongo endelig akseptert av de andre dyrene. I andre kapittel begynner Bongo å bli lei av den frie tilværelsen, og bestemmer seg for å dra tilbake til sirkuset, men før han kommer så langt, dukker Jernkjeve opp igjen, og han vil jage Bongo ut av skogen. Med stor bestrebelse og en del flaks, klarer Bongo til slutt å komme seg unna, idet Jernkjeve faller i fossen, men dette har fått Bongo til å innse at han ikke liker at noen forteller ham alt hva han skal gjøre, og dermed bestemmer han seg for å bli i skogen likevel. I siste kapittel, vil Jernkjeve ha hevn over Bongo, og bestemmer seg for å bruke list. Han later som om han vil være vennen hans, og tilbyr Bongo at han kan få bo i hulen hans. For å komme til hulen, må de over en tømmerstokk som ligger over et stort stup, men bare Jernkjeve vet at stokken en morken på midten, slik at den ryker av når Bongo er kommet midt utpå. Han klarer dog å redde seg over på den andre siden. Bongo tror fortsatt at de er venner, så når han litt senere kjenner at det lukter krutt, forsøker han å advare Jernkjeve, men sistnevnte tror ikke på ham, og blir dermed skutt. Jernkjeve blir til et bjørneskinnsteppe, og Bongo arver hulen hans.
|
|
I nummer 23 dukker en ny viktig figur opp for første gang, nemlig Super-Langbein. Serien heter Super-Langbein og tyven i Zanzibar, og en nærmere beskrivelse av denne, vil finnes under 'Høydepunkter'. Kan likevel nevne at her får vi se hvordan Super-Langbein ble til, ved at Langbein ser at peanøttene han dyrker i hagen, er blitt modne, og når han spiser en av disse, får han plutselig superkrefter, supersyn, superhørsel, kan fly fortere enn lyden, samt hoppe over de største bygninger. Dette er den aller første historien i nummer 1 av bladet Super-Goof som ble utgitt i en periode i USA på midten av 60-tallet. Det hele er selvsagt en humoristisk parodi på superhelt-seriene som var meget populære i dette landet på denne tiden.
Mange vil kanskje tro at historien om Tyven i Zanzibar er første gang Super-Langbein så dagens lys, men dette er ikke helt korrekt. På denne tiden ble også en annen, kortlivet serie utgitt i USA, og dette var 'The Phantom Blot', eller Spøkelseskladden som han heter på norsk. I det andre nummeret i denne serien, kom Langbein til å drikke en væske Petter Smart hadde laget, og dette fikk Langbein til å tro at han hadde fått superkrefter, noe som egentlig ikke var tilfelle. Overbevist om dette, klarer faktisk Langbein å overmanne Spøkelseskladden, noe som får Langbein til å tro enda mer på kreftene sine. Denne historien kan leses i en av månedsbladene som ble utgitt i Norge i 1967. Den er skrevet av Del Connell og tegnet av Paul Murry. Noen måneder senere, dukker figuren opp på nytt igjen, men denne gangen har han for første gang virkelige superkrefter. Dette var i det amerikanske bladet Donald Duck nr. 102, utgitt i oktober 1965, og bakerst i dette bladet, kunne vi lese at Petter Smart hadde oppfunnet en kappe som gjorde at brukeren fikk superkrefter. Samme måned kom også første nummer av Super-Goof ut, og denne gangen kunne vi lese at det var peanøttene i Langbeins hage som var årsaken til kreftene, og at disse peanøttene igjen hadde blitt påvirket av en meteoritt som hadde vært i nærheten.
Super-Langbein skulle etter hvert dukke opp mange ganger i det norske Donald-bladet, og det amerikanske bladet Super-Goof varte helt til 1984 da det ble et midlertidig opphold i amerikanske Disney-utgivelser. De beste historiene er utvilsomt de aller første, de som er tegnet av Paul Murry, og dette er også de lengste historiene. Senere overtok Tony Strobl som tegner, og nå var historiene blitt adskillig kortere, og ikke lenger fullt så underholdende, selv om noen av disse også er bra lesning. Super-Langbein ville også snart få en kompanjong i nevøen Ferdinand, som selvsagt ble til Super-Ferdinand, og han skulle også etter hvert kjempe mot en rekke forskjellige skurker som Spøkelseskladden, B-Gjengen, Ørnulf Ørn, samt nye skurker som Dr. Tikk Takk. Senere skulle den amerikanske Super-Goof serien bli tegnet av langt dårligere tegnere som Kay Wright, Pete Alvarado og Roger Armstrong, noe som medførte at figuren mistet det meste av sin sjarm. Det ble også laget en rekke serier med Super-Langbein i Disney Studios beregnet for utenlandsmarkedet, altså for eksempel for Skandinavia. Den første av disse var tegnet av Romano Scarpa, og kunne leses i månedsblad nummer 4 i 1970. Det ble også snart laget egenproduserte serier (D-merket) med denne figuren, noe som begynte i 1972. Alle de tidligste av disse historiene ble tegnet av den heller svake tegneren Tello, og han skulle være nesten enerådende på dette området til midten av 80-tallet. Fra begynnelsen av 90-tallet begynte serier med Super-Langbein å bli mer sjeldne, og lenge var figuren nesten totalt vekke fra det norske Donald-bladet. Det er likevel håp om at han er på vei tilbake, da man i de senere årene nok en gang har fått eksempler på nye historier med denne figuren, og disse har vist oss at Super-Langbein fortsatt kan brukes til å skape underholdende lesning.
|
|
| I nummer 26 dukker en ny figur opp som skulle bli lite benyttet i det norske Donald-bladet, men som derimot fikk innpass i en rekke historier fra Brasil. Det er snakk om Matilde, kjæresten til Petter Smart. Historien heter 'Bli Med i Kano'n Min…', og handler om Petters automatiske kano, og hvordan denne klarer å ødelegge det som skulle ha vært en romantisk kanotur. Historien er skrevet av Vic Lockman, og tegnet av Tony Strobl. Kan også nevnes at det refereres til denne figuren i historien 'Eneboeren på Herregården', som er kapittel 12 i Don Rosa sitt verk om Skrue McDucks Liv og Levnet, og som kunne leses i nr. 22/1994.
|
|
| I nummer 36 starter en ny samleserie på utbrettsklaffen. Dette er Donald Duck's Racerbilserie 1967, der man fikk tegninger og beskrivelser av forskjellige racerbiler som ble benyttet på den tiden.
|
|
|
I nummer 46-48 dukker en Mikke Mus serie opp som er temmelig unik. Serien heter Mikke Mus som Super-hemmelig Agent, og det som er spesielt med denne, er at bortsett fra Mikke og Langbein, er alle bi-figurene og bakgrunnene tegnet på en realistisk måte. Dette lager en meget spesiell effekt, og kan for mange lesere virke lit snålt, men personlig synes jeg dette var et meget spennende eksperiment, og faktisk så fungerer det ganske bra. Historien får et langt mer "voksent" preg enn det som er vanlig og selve historien får et mer realistisk utgangspunkt. Selve plottet med at det er fare for at Venezia skal synke ned i vannet, er også noe som neppe ville ha forekommet i en mer "vanlig" Mikke-historie på denne tiden. Historien ble skrevet av Don Christensen, og tegnet av Paul Murry og Dan Spiegle. Murry tegnet Mikke og Langbein i kjent stil, mens Spiegle tegnet alt det andre. Faktisk ble det laget 3 slike historier, men dette er den eneste som er publisert på Norsk, og den har så vidt jeg vet ikke blitt trykket på nytt igjen etter at den ble publisert i Norge i 1967. Dette er synd, for historien og tegningene ga faktisk en ganske stor leseropplevelse, og utgiverne må berømmes for å tørre å gjøre et slikt eksperiment. Jeg synes at det nå virkelig er på tide at vi får se de to andre seriene under dette konseptet, og det er på tide at nye lesere får anledning til å lese denne spennende historien som er så unik.
Mer informasjon om dette finnes under "Tegnere" som inneholder en presentasjon av Dan Spiegle, og "Høydepunkter" som forteller litt mer detaljert om nevnte serie.
|
|
I nummer 49 dukker nok en ny skikkelse opp for første gang, nemlig hvalfangeren Moby Duck. Vi får også møte den tamme delfinen hans, Plipper (etterligning av navnet "Flipper", en delfin som var med i en TV-serie som gikk på Norsk fjernsyn på denne tiden). Figuren er skapt av Vic Lockman, og denne første historien gikk opprinnelig i det Amerikanske bladet 'Donald Duck' nummer 112, publisert i mars 1967. Senere samme år skulle Moby få sitt eget hefte i USA, og det ble utgitt i alt 30 nummer før serien gikk inn i 1978. Tidlig på 70-tallet begynte man også å produsere egne historier for Gutenberghus De fleste av disse historiene ble tegnet av Antonio Gil-Bao, og hadde langt fra den samme kvaliteten som de tidligste amerikanske seriene, som trolig for det meste ble skrevet av opphavsmannen. I mange år fikk vi jevnlig møte denne sjømannen i det norske Donald-bladet, men på begynnelsen av 80-tallet begynte han mer og mer å forsvinne, og er nå en figur som er helt vekke fra bladet. I motsetning til mange andre Disney-figurer med Amerikansk opprinnelse, ble det heller ikke laget nevneverdige historier med denne figuren i Italia.
En mer detaljert beskrivelse av den første historien, kan leses under "Høydepunkter".
|
|
| På slutten av året, dukket nok en samleserie opp, denne ganger for å markere vinterolympiaden. Hver uke i mange uker fremover ville det komme fire bilder av kjente idrettsutøvere på utbrettsklaffen, men albumet som disse kunne settes inn i, måtte man selv bestille, da det ikke fulgte med bladet. På baksiden av bildene kunne man les litt om de forskjellige utøverne.
|
|
|
| Reklame i bladet var en selvsagt ting også dette året. Matchboxbiler var en svært populær ting blant unge gutter den gangen.
|
|
| Hver uke var det også en konkurranse i bladet, og man kunne etter datiden vinne svært fine premier.
|
|
|
|
|