Kjennetegn | 1953

Pris kr. 0,80, 12 utgaver, 36 sider i hver utgave, det samme som året før.

Heller ikke dette året kunne vi finne noen kommersielle reklamer i bladet, men da det parallelt med det vanlige Donald-bladet også ble utgitt et månedlig blad med diverse Disney-figurer, ofte historier som bygget på diverse tegnefilmer, var alltid baksiden av Donald-bladet en reklame for dette andre månedlige bladet. Eksempelet nedenfor er nok ikke politisk korrekt i dag, men tidlig på 50-tallet var det neppe så mange som reagerte.

Også i 1953 var det vanlig at i tillegg til de ordinære tegneseriene, fikk vi to sider med en tekst-historie, som selvsagt også dreide seg om Disney-figurer. Dette var tilfelle i de 11 første numrene dette året.

Det tolvte nummeret hadde som nevnt ikke en tekst-historie, for nå fikk vi for alle første gang dedikert to sider til diverse aktiviteter som kunne more de yngste leserne. Dette kom under vignetten ‘Donald Duck Pusleri’. Her kunne man finne kryssord, og diverse andre oppgaver, et enkelt trylletriks, og ikke minst så fikk vi for aller første gang en premie-oppgave som man kunne sende inn løsningen på. 7 heldige vinnere kunne vinne 10 kroner hver, og ytterlige 6 vinnere kunne vinne 5 kroner hver. I oppgaven blir det også lovet at en slik lommepenge-oppgave nå ville komme i hvert nummer fremover.

I nummer 3 dukker Maharajaen av Pengostan opp for første gang. Han ble laget av Carl Barks, og i denne historien konkurrerer han med Skrue om å lage den største statuen av Andebys grunnlegger Kornelius Kvakk. Barks benyttet denne figuren muligens bare en annen gang (med et litt annet navn) i historien om Gullmånen (norsk DD 41/74), men Don Rosa benyttet ham et par ganger mange år senere, og det finnes også en historie tegnet av Vicar, der denne figuren er med. Større inntrykk har kanskje selve statuen gjort dog, da denne har dukket opp i mange historier.

Her ser vi noen av statuene som Skrue og Maharajen lagde. Som vi ser så er de ganske nære hverandre, men i historier der statuen dukker opp, ser vi stort sett bare en eneste statue, så kanske de andre ble fjernet i etterkant, da det uansett var nok med den ene?

I samme nummer så dukker også Donalds Cocker Spaniel opp for første gang. På norsk blir den her kalt for Topsi, men Fido vanligvis er original-navnet. Figuren ble laget av Bob Karp og Al Taliaferro, og første dags-stripe ble publisert 24.07.1947. De neste 6 årene ble figuren benyttet ganske jevnlig, men er nå fullstendig forsvunnet.

Nedenfor ser vi den aller første stripen med Topsi. I Norge ble denne publisert i boken 'Donald Duck fra dag til dag 10', utgitt i 1993.

I nummer 5 så får vi for første gang møte Petter Smart, en av de viktigste figurene som Barks lagde. Dette er historien ‘Hell og Uhell’, eller ‘Gladstone’s Terrible Secret’ som den het på originalspråket, og dette er også aller første gang denne figuren var med i en historie. I denne historien har han bare en liten bi-rolle, der han kommer hoppende på en hoppe-stokk med en pakke med fløte på ryggen, og forsøker på den måten å kjerne smør. Han framstod dermed som ganske skrullete, men etter hvert skulle han i stedet fremstå som svært genial, og oppfinner av de mest utrolige oppfinnelser. Det er også verdt å merke seg at Ole, Dole og Doffen tydeligvis ikke kjenner Petter på dette tidspunktet, da de utbryter ‘Huff! En fyr på hoppestokk! Dårlig varsel’ når de får se ham. Anton kjenner ham dog, og omtaler ham som Goggen. Allerede i neste nummer (både i det originale amerikanske bladet, og i det norske), skulle vi få treffe ham igjen, og denne gangen har guttene blitt venn med Petter/Goggen, og hjelper ham med oppfinnelsene sine, til Donalds store frustrasjon da han anser Petter/Goggen for å være en gærning og en tomsing. Nå får vi også vite at hans fulle navn er Goggen Skrueløs, noe som er en ganske grei oversettelse av hans opprinnelige navn Gyro Gearloose. Neste gang vi får treffe denne figuren er først i nummer 4/1954, og nå har han fått sitt endelige navn Petter Smart, og denne gangen omtaler Donald ham som en berømt oppfinner. Kanskje var det oppfinnelsen han lagde i den andre historien som forårsaket at han begynte å bli berømt, får her lagde han noen bokser som fikk dyr til å tenke som mennesker (med begrepet ‘menneske’ menes her ender og hunder osv. som er mer utviklet enn vanlige dyr, eksempelvis Donald selv). Petter Smart er en god venn av Donald og Skrue, og har til og med forekommet i noen historier der Mikke Mus er hovedpersonen. Han er antagelig den mest intelligente i hele Disney-universet, men han kan også fremstå som litt naiv, spesielt når det gjelder å ta seg betalt for de geniale oppfinnelsene sine. En av de største oppfinnelsene hans er Lille Hjelper, en liten robot med lyspære-hode som ved flere anledning har reddet Petter og hans venner ut av leie kniper. I begynnelsen av hans karriere måtte ofte Petter slå seg selv i hodet med noe hardt for å komme på glupe ideer, men litt senere ble det vanlig at han benyttet en tenkehette for å oppnå det samme. Dette var en slags hatt som lignet på en skorstein, og oppi denne befant det seg 3 svarte fugler. Nå for tiden er tenkehetten stort sett forsvunnet, og Petter klarer å finne opp geniale ting uten ‘kunstig stimuli’. Carl Barks lagde en mengde serier med denne figuren, i begynnelsen som en bi-figur til Donald & Co, men fra 1956 fikk Petter Smart en fast plass i bladet Uncle Scrooge. Dette var typisk små, morsomme og underfundige historier på 4 sider. Også andre tegnere begynte snart å benytte figuren, og også italienerne var tidlig ute, da de allerede i januar 1954 publiserte hustorien 'Paperino e l'arte moderna' der Petter var en av figurene. Denne historien kunne vi lese i Norge i temapocket 'Kunst/Svindel?' fra 2016, og denne historien var faktisk også den alle første historien Luciano Bottaro lagde helt på egenhånd.

I samme nummer dukker også Honest John W. Foulfellow opp, eller bare Jon som han blir kalt her. Dette er den sleipe reven fra filmen om Pinocchio, og historien dreier seg om reven som forsøker å vinne naive Pinocchios tillit for å få ham til å stjele en verdifull rubin. Timmi Gresshoppe klarer å avverge skurkestrekene dog. Filmen om Pinocchio ble utgitt i 1940, og omtrent samtidig kom denne også i tegneserieformat, så dermed var dette den første gangen vi fikk se Honest John i en tegneserie, men denne er ikke utgitt i Norge. Han skulle dukke opp i noen få serier de første ti-årene, som oftest sammen med Pinocchio, men noen ganger også sammen med andre Disney-figurer. Nå for tiden er figuren så godt som glemt serie-messig.

Nummer 5 varter opp med enda en ny figur, og dette er strutsen Hortensia (eller Hortence the Ostrich på original-språket). Figuren er laget av Bob Karp og Al Taliaferro, og første stripe kom på trykk 03.10.1938, og de følgende årene skulle Hortensia bli benyttet en del ganger. I den første stripen med denne figuren, får vi vite at strutsen er blitt sendt i en kasse til Donald, og avsenderen er hans onkel Vakka-Vakka (originalt Willie Waddle) i Afrika. De fleste stripene dreier seg om forskjellig ugagn strutsen gjør hjemme hos Donald, men vi ser også at den gjerne benyttes som ridedyr og fremkomstmiddel av Donald.

I nummer 6 dukker det opp ikke mindre enn 7 nye figurer i den samme historien. Dette er selvsagt de syv dverger fra filmen om Snehvit. Dette er en litt naiv historie, skrevet og tegnet av Carl Buettner, som første gang ble publisert i 1945 i USA. Historien handler om at dvergene har funnet en flott diamant som de ønsker å få gitt til Snehvit, så handlingen er tydeligvis lagt til etter at hun har forlatt dvergene. De vet at en ond prins vil forsøke å få fatt i diamanten, men de får hjelp av Dumbo (!) for å få den levert, og for å stoppe den onde prinsen.
Tegneserien om Snehvit og de 7 dverger ble først utgitt i 1937, omtrent samtidig som den filmatiserte versjonen. Etter dette dukket dvergene opp ved jevne mellomrom, og spesielt i Italia var de kjappe med å benytte disse figurene. Tidlig på 50-tallet ble det også utgitt en søndags-stripe i England med dvergene. Historier med disse figurene er nå blitt mye sjeldnere.

I nummer 7 får vi for første gang stifte bekjentskap med Lille Hiawatha, faren hans, og søsteren hans, Solsikke. Dette er en enkel historie, fint tegnet av Harvey Eisenberg som handler om Hiawatha som skal til iskremboden som befinner seg et stykke unna leiren der de bor, og som må ta med seg søsteren sin, noe han ikke har lyst til, og prøver derfor å riste henne av seg. Dette lykkes selvsagt ikke, og til slutt så er det Solsikke som må redde broren fra å gå seg bort. Serien om Hiawatha bygger på en animert Disney-kortfilm fra 1937, som igjen er inspirert av diktet ‘The Song of Hiawatha’, skrevet av Henry Wadsworth Longfellow. Fra slutten av 1940 og frem til juli 1942 ble det laget faste søndags-striper med Lille Hiawatha. Disse ble skrevet av Hubie Karp og tegnet av Bob Grant, og er nok dessverre lite kjent for norske lesere. I 1943 (WDC 30) ble det for første gang publisert en lengre historie med Lille Hiawatha, tegnet av Ken Hultgren, men nå er Lille Hiawatha kalt for ‘Little Bear’, og faren for ‘Big Bear’. Denne historien kunne vi i Norge lese i Walt Disney’s Julehefte fra 2001. I 1944 kom det 3 nye historier med Lille Hiawatha, denne gangen skrevet og tegnet av Roger Armstrong, men i disse historiene er det en jente som heter Little Minnehaha som er hovedpersonen, og Lille Hiawatha er kjæresten/vennen hennes. Disse er ikke kommet på norsk. Etter dette ble det ganske stille rundt denne figuren, og først i 1950 ble det laget en ny fortelling for amerikanske Vacation Parade (heller ikke på norsk). Fra 1952 ble det laget flere historier som kom fast i bladet Walt Disney Comics and Stories.

Den første søndags-stripen med Lille Hiawatha:

I nummer 8 dukker en serie opp som absolutt ikke er å regne blant de vanlige Disney-seriene. Dette er en tegnet versjon av eventyret om den stygge andungen, og den ble opprinnelig publisert i Vacation Parade 2 fra 1951. Det er usikkert på hvem som er tegner her, men dette er en omtegnet variant av en serie som ble skrevet av Merrill De Maris og tegnet av Al Taliaferro i 1939. Dette igjen var en tegnet versjon av kortfilmen ‘The Ugly Duckling’ fra samme år. I 1956 ble det laget nok en tegnet versjon av denne filmen, og denne ble tegnet av Al Hubbard, men denne er ikke kommet på norsk.

I nummer 10 får vi stifte bekjentskap med en Barks-figur, som nok ikke er av hans mest spennende figurer. Jeg snakker her om figuren som på original-språket kalles Clerky, på norsk gjerne for Kontorsen, og han er en kontor-ansatt hos Skrue. Historien er ‘Altfor Mye Penger’ på norsk, eller ‘Spending Money’ på originalspråket, og dette er faktisk den aller første historien laget med denne figuren. I denne historien har han den tunge jobben med å frakte svære, tunge pengesekker inn til Skrue. Se ‘Høydepunkter’ for mer omtale av historien, Nå bør det også dog bemerkes at utseende på Clerky ikke alltid er konsistent mellom historiene.